Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

4.7.A. Vær særlig varsom ved digital publisering av anonymiserte personer på bilder. Ha oppdatert kunnskap om ulike verktøy som gjør identifisering enkelt for leserne.

Les Dagbladets øvrige husregler her.

Personvern

Aftenpostens dekning av straffe- og sivilrettslige saker skal preges av nøkternt og balansert innhold. Omfang og innhold, presentasjonsform og -utstyr skal stå i rimelig forhold til sakens offentlige interesse.

Aftenposten bruker normalt ikke navn og foto som identifiserer involverte i kriminalsaker.

Redaksjonsledelsen kan gjøre unntak i saker hvor det er en aktverdig grunn for identifikasjon, for eksempel ved særlig grove forbrytelser, ved misbruk av betrodd stilling, når saken gjelder en offentlig person eller når det er fare for forveksling.

Identifikasjon – navn eller foto – brukes som hovedregel ikke før siktelse er utferdiget.

Personer som selv har søkt offentlighet, eller hvor det dreier seg om omfattende saker av offentlig interesse, må tåle et sterkere fokus enn «mannen i gata».

Vis særlig aktsomhet ved omtale av, intervju med, eller bruk av illustrasjoner av mindreårige eller umyndige. Selv om familie eller verge har gitt samtykke, fratar ikke det oss ansvaret for å beskytte mindreårige eller umyndige mot seg selv, også ved identifikasjon av partene i barnefordelingssaker. 

HK-Nytt skal alltid veie hensynet til informasjonsplikten og offentlighetens krav til innsyn opp mot hensynet til personvern og privatlivets fred. Derfor skal HK-Nytt alltid være varsom med å publisere bilder, navn eller andre opplysninger som kan identifisere ofre for trakassering, ulykker og andre dramatiske hendelser, barn, umyndige og andre som ikke kan øyne konsekvensene av å framtre offentlig.

4.7.A. Bruk av bilde og/eller navn skal i slike tilfeller alltid godkjennes av redaktør. 

PERSONVERN

Hensynet til informasjonsplikten og offentlighetens krav til innsyn må alltid avveies mot hensynet til personvern og privatlivets fred. ANB skal generelt være særlig varsom med å bringe bilder, navn eller andre opplysninger som kan identifisere ofre og pårørende i ulykker og katastrofer, gjerningsmenn og ofre/pårørende i kriminalsaker, samt barn, umyndige og andre som ikke kan øyne konsekvensene av å framtre offentlig.

- ANB er normalt forsiktig med å identifisere siktede, tiltalte og dømte i kriminalsaker.

- ANB kan formidle navn på gjerningsmenn og ofre i priv-melding til redaksjonen, dersom en avis ber om det.

- ANB kan identifisere ofre etter at politiet har frigitt navn og eventuelt bilder.

 Identifisering med navn og bilde av siktede, tiltalte og dømte i kriminalsaker, samt ofre i kriminalsaker og ulykker, skal forelegges sjefredaktøren, den han/hun bemyndiger, eller nærmeste overordnede.

DAGSAVISEN

6. Publisering og identifisering

6.1. Identifisering av personer for kriminelle eller andre kritikkverdige forhold skal vurderes individuelt i hver enkelt sak.

6.2. Det taler for identifisering hvis det dreier seg om personer som har misbrukt tillit som er gitt dem i form av en viktig samfunnsposisjon, eller hvor siktelsen kan ha betydning for den framtidige tilliten vedkommende blir vist av samfunnet.

6.3. Dagsavisen skal utvise stor varsomhet ved trykking av bilder av omkomne personer som kan identifiseres. 

Identifisering

Gjengangeren skal i tråd med Vær varsom-plakaten være varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Særlig gjelder dette ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Vær varsom med identifisering av ofre når dette kan være til vesentlig skade for offerets ettermæle.

Ofre i sedelighetssaker skal ikke identifiseres. I incestsaker innebærer dette at heller ikke lovbryter kan navngis. I barnevernssaker og andre alvorlige familiekonflikter bør navn vanligvis ikke brukes.

Vær varsom med hvordan opplysninger om tilhørighet og bakgrunn presenteres når slike informasjoner kan være en belastning for minoriteter eller andre spesielle miljøer og grupper. Opplysninger om tilhørighet og bakgrunn skal brukes når de åpenbart er relevante for sakens hovedpoeng.

Navn på ulykkesofre skal vanligvis offentliggjøres først når nærmeste pårørende er varslet eller når navnene på annen måte åpenbart er blitt allment kjent.

Identifisering

Identifisering er et grunnleggende element i NTBs nyhetstjeneste. Opplysninger om identitet til hovedaktører og kilder er viktig for en korrekt og nøyaktig nyhetsdekning. Det skal derfor være særlige grunner for anonymisering.

I kriminalsaker og beslektede saker skal det vurderes om informasjonsverdien av presise personopplysninger som f.eks. navn må vike for hensynet til personvernet. I vurderingen skal det legges vekt på sakens nyhetsverdi, alvorlighetsgrad, personens offentlige status, faren for personforvekslinger og den belastning en identifisering vil innebære for den berørte og vedkommendes nærmeste familie. Det skal tas særlig hensyn til personvernet når den aktuelle saken i all hovedsak berører den private sfære, og i saker med unge lovovertredere og personer som er mentalt tilbakestående eller som har alvorlige psykiske lidelser.

Når konklusjonen ikke er åpenbar i forhold til NTBs etiske regler og praksis skal avgjørelsen om navnebruk tas på redaktørnivå.

Vær særlig varsom med identifisering på et tidlig stadium i etterforskningen. Velger vi å anonymisere skal spørsmålet om identifisering vurderes på nytt ved vesentlig utvikling i saken, som tiltalebeslutning, dom eller andre vesentlige forhold. Unngå forhåndsdømming, og gjør klart at skyldspørsmålet først er avgjort ved rettskraftig dom.

Vi videreformidler som hovedregel ikke politiets etterlysninger av navngitte personer. Spørsmålet skal vurderes ut fra ordinære nyhetskriterier og NTBs egne regler for identifisering.

Vær varsom med identifisering av ofre når dette kan være til vesentlig skade for offerets ettermæle.

Ofre i sedelighetssaker skal ikke identifiseres. I incestsaker innebærer dette at heller ikke lovbryter kan navngis. I barnevernssaker og andre alvorlige familiekonflikter bør navn vanligvis ikke brukes.

Vær varsom med hvordan opplysninger om tilhørighet og bakgrunn presenteres når slike informasjoner kan være en belastning for minoriteter eller andre spesielle miljøer og grupper. Opplysninger om tilhørighet og bakgrunn skal brukes når de åpenbart er relevante for sakens hovedpoeng.

Navn på ulykkesofre skal vanligvis offentliggjøres først når nærmeste pårørende er varslet eller når navnene på annen måte åpenbart er blitt allment kjent.

Identifisering er et grunnleggende element i SBs nyhetstjeneste. Opplysninger om identitet til hovedaktører og kilder er viktig for en korrekt og nøyaktig nyhetsdekning. Det skal derfor være særlige grunner for anonymisering.

I kriminalsaker og beslektede saker skal det vurderes om informasjonsverdien av presise personopplysninger som for eksempel navn må vike for hensynet til personvernet. I vurderingen skal det legges vekt på sakens nyhetsverdi, alvorlighetsgrad, personens offentlige status, faren for personforvekslinger og den belastning en identifisering vil innebære for den berørte og vedkommendes nærmeste familie. Det skal tas særlig hensyn til personvernet når den aktuelle saken i all hovedsak berører den private sfære, og i saker med unge lovovertredere og personer som er mentalt tilbakestående eller som har alvorlige psykiske lidelser.

Når konklusjonen ikke er åpenbar i forhold til SBs etiske regler og praksis, skal avgjørelsen om navnebruk tas på redaktørnivå.

Vær særlig varsom med identifisering på et tidlig stadium i etterforskningen. Velger vi å anonymisere, skal spørsmålet om identifisering vurderes på nytt ved vesentlig utvikling i saken, som tiltalebeslutning, dom eller andre vesentlige forhold. Unngå forhåndsdømming og gjør det klart at skyldspørsmålet først er avgjort ved rettskraftig dom.

Vi videreformidler som hovedregel ikke politiets etterlysninger av navngitte personer. Spørsmålet skal vurderes ut fra ordinære nyhetskriterier og SBs egne regler for identifisering.

Vær varsom med identifisering av ofre når dette kan være til vesentlig skade for offerets ettermæle.

Ofre i sedelighetssaker skal ikke identifiseres. I incestsaker innebærer dette at heller ikke lovbryter kan navngis. I barnevernssaker og andre alvorlige familiekonflikter bør navn vanligvis ikke brukes.

Vær varsom med hvordan opplysninger om tilhørighet og bakgrunn presenteres når slike informasjoner kan være en belastning for minoriteter eller andre spesielle miljøer og grupper. Opplysninger om tilhørighet og bakgrunn skal brukes når de åpenbart er relevante for sakens hovedpoeng.

Navn på ulykkesofre skal vanligvis offentliggjøres først når nærmeste pårørende er varslet eller når navnene på annen måte åpenbart er blitt allment kjent.

Ringerikes Blad skal ha en restriktiv linje for identifisering. Det gjelder også bruk av identifiserende kjennetegn som f.eks bilnummer, og for angivelse av identifiserende opplysninger i kombinasjon med bilde og tekst.
Ringerikes Blad bruker ikke navn på siktede eller tiltalte i straffesaker. Unntak skal alltid avklares med redaktør. 

Atenbladets husregler:
Normen er at vi ikke bruker navn og bilde i kriminalsaker. Vi må grunngi det overfor oss selv dersom denne regelen brytes.
For det første må vi vurdere hvor alvorlig forbrytelsen er. Særskilt grove voldsforbrytelser eller økonomiske forbrytelser berettiger identifisering i større grad enn mindre alvorlige lovbrudd. Det vil også være berettiget å identifisere når en bevæpnet og antatt farlig forbryter er ettersøkt og kan representere en trussel mot befolkningen.
For det andre må vi se på forbryterens status. Det kan for eksempel være større grunn til å bruke navn og/eller bilde dersom personer med høye tillitsverv i samfunnet (folkevalgte, høyere embetsmenn, næringslivstopper, fagforeningsledere og lignende) begår lovbrudd. Men også i slike tilfeller skal vi bruke et kritisk skjønn. I motsatt ende av skalaen kommer unge lovbrytere. Der skal vi være særdeles forsiktige med identifisering.
For det tredje er sakens status i rettsapparatet av betydning. Når det foreligger en rettskraftig dom, er terskelen for identifisering lavere enn når vedkommende for eksempel er siktet eller tiltalt.
For det fjerde må vi vurdere risikoen for forveksling. Det kan også være et argument for identifisering at vi unngår å kaste mistanken over på uskyldige.
Følgende rangering kan også være til hjelp i vurderingen:
Private personer – private handlinger: I slike tilfeller identifiserer vi ikke.
Private personer – offentlige handlinger: I slike tilfeller kan det være aktuelt å identifisere, men terskelen skal være høy.
Offentlige personer – private handlinger: Identifisering bør skje dersom handlingen har direkte betydning for personens stilling, eller for den allmenne tilliten til at personen har evne til å fylle sin stilling.
Offentlige personer – offentlige handlinger: Her skal det lite til før vi identifiserer.
Personer som er i søkelyset for kriminelle forhold, kan ønske å stå fram. Men vi har et selvstendig ansvar for å vurdere om eksponering er forsvarlig. Selv om en person som tidligere er blitt eksponert, for eksempel som vitne, senere blir anklaget, berettiger ikke det i seg selv identifisering.
Hvis vi ikke vil identifisere, må vi også være forsiktige med andre kjennetegn enn navn og bilde, hvis da ikke de eksakte opplysningene er viktige for å få forståelse av hva og hvordan.
Ved identifisering må vi være særlig varsomme med å unngå forhåndsprosedyre.
Vi nevner heller ikke nasjonalitet eller etnisk bakgrunn dersom det ikke har spesiell relevans for saken.

FVN Husregler:

Normen er at vi ikke bruker navn og bilde i kriminalsaker. Vi må grunngi det overfor oss selv dersom denne regelen brytes.

For det første må vi vurdere hvor alvorlig forbrytelsen er. Særskilt grove voldsforbrytelser eller økonomiske forbrytelser berettiger identifisering i større grad enn mindre alvorlige lovbrudd. Det vil også være berettiget å identifisere når en bevæpnet og antatt farlig forbryter er ettersøkt og kan representere en trussel mot befolkningen.

For det andre må vi se på forbryterens status. Det kan for eksempel være større grunn til å bruke navn og/eller bilde dersom personer med høye tillitsverv i samfunnet (folkevalgte, høyere embetsmenn, næringslivstopper, fagforeningsledere og lignende) begår lovbrudd. Men også i slike tilfeller skal vi bruke et kritisk skjønn. I motsatt ende av skalaen kommer unge lovbrytere. Der skal vi være særdeles forsiktige med identifisering.

For det tredje er sakens status i rettsapparatet av betydning. Når det foreligger en rettskraftig dom, er terskelen for identifisering lavere enn når vedkommende for eksempel er siktet eller tiltalt.

For det fjerde må vi vurdere risikoen for forveksling. Det kan også være et argument for identifisering at vi unngår å kaste mistanken over på uskyldige.

Følgende rangering kan også være til hjelp i vurderingen:

Private personer – private handlinger: I slike tilfeller identifiserer vi ikke.

Private personer – offentlige handlinger: I slike tilfeller kan det være aktuelt å identifisere, men terskelen skal være høy.

Offentlige personer – private handlinger: Identifisering bør skje dersom handlingen har direkte betydning for personens stilling, eller for den allmenne tilliten til at personen har evne til å fylle sin stilling.

Offentlige personer – offentlige handlinger: Her skal det lite til før vi identifiserer.

Personer som er i søkelyset for kriminelle forhold, kan ønske å stå fram. Men vi har et selvstendig ansvar for å vurdere om eksponering er forsvarlig. Selv om en person som tidligere er blitt eksponert, for eksempel som vitne, senere blir anklaget, berettiger ikke det i seg selv identifisering.

Hvis vi ikke vil identifisere, må vi også være forsiktige med andre kjennetegn enn navn og bilde, hvis da ikke de eksakte opplysningene er viktige for å få forståelse av hva og hvordan. Ved identifisering må vi være særlig varsomme med å unngå forhåndsprosedyre. 

Hovudregelen i Sunnmørsposten er at vi ikkje brukar namn eller bilete av mistenkte, sikta eller tiltalte i straffesaker. Mistenkte, sikta eller tiltalte skal i utgangspunktet identifiserast med heimkommune og alder. Er det i saka andre, viktige identifiserande opp­lysningar, må geografisk område og alder vurderast i forhold til dette.

I saker der det er særleg viktig å verne identiteten til offera, til dømes incestsaker, skal vi bruke fogderiet som adresse for den sikta eller tiltalte.

Få fram at involverte i straffesaker vert avhøyrde som vitne, mistenkte eller sikta. Ver merksam på at avisa heftar for publisering av mistankar, men ikkje for korrekte sitat frå siktelsar og tiltalevedtak. 

Navn og bilde

I Adresseavisen bruker vi som hovedregel ikke navn og bilde ved omtale av kriminalsaker. Bare når informasjonsverdien veier tyngre enn personvernet kan det være aktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen.

Identifisering forutsetter en klar og holdbar begrunnelse i hvert enkelt tilfelle.

Bakgrunn

Medieomtale av enkeltpersoner kan være ødeleggende, ikke bare for den omtalte, men også for familien og barn. Dette gjelder særlig når omtalen skjer i forbindelse med kriminalsaker og før alle fakta i saken er klarlagt.

Derfor har pressen regler som er langt strengere enn rettsreglene. Det skal «sterke allmenne hensyn» til før identifisering kan forsvares. Vernet er spesielt strengt i forhold til unge lovovertredere.

Også utenfor kriminaljournalistikken gjelder viktige regler om å unngå identifisering: Barn og foreldre i forbindelse med familietvister, i forbindelse med ulykker, sosialsaker o.l.

Hovedregel

Hovedregelen i Adresseavisen er at vi ikke bruker navn når det er viktig å verne enkeltpersoner mot skadelig medieomtale. Identifiseringsvernet er aktuelt i forbindelse med:

1. Gjerningsmenn og deres pårørende i kriminalsaker

2. Ofre og pårørende i ulykker

3. Barn, umyndige og andre som ikke kan se konsekvensene av å stå frem offentlig

Unntak

Noen ganger må informasjonsplikten gå foran personvernet. I slike tilfeller kan vi bruke navn etter en konkret avveining i det enkelte tilfelle der argumentene for navnebruk er kritisk prøvet.

 Vi spør aldri hvorfor vi ikke kan bruke navn, men hvorfor vi skal bruke det.

Vårt valg i spørsmål om identifisering foretas på selvstendig grunnlag. Det kan bety at vi unnlater identifisering selv om andre medier har brukt navn og bilde først.

Mulige unntak foreligger når:

1. Det er betydelig fare for personforveksling

2. Viktig for å avklare saksforhold

3. I større og mer alvorlige kriminalsaker, eller hvor samfunnet bør advares

4. I saker som angår personer i fremtredende stillinger

5. Personer som har søkt offentlighetens søkelys

Samtykke fra den det gjelder kan i noen tilfeller forsvare identifisering. Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv, må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet. Det er også vesentlig om forholdet har samfunnsmessige konsekvenser. I slike sammenhenger kan det være nødvendig å omtale forhold av privat karakter i den utstrekning det kaster lys over en sak av offentlig interesse.

Vi skjelner mellom «offentlig person» (personer som har betrodde stillinger eller verv) og «kjente personer» (f.eks. artister, idrettsutøvere osv.)

Strafferammen skal ikke alene avgjøre om gjerningsmannen skal identifiseres. At den vekker betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan være momenter som taler for identifisering. Betydelige samfunnsmessige konsekvenser kan likevel begrunne identifisering, f.eks. i store narkotikasaker, skatteunndragelse eller valutasvindel.

Noen typetilfeller

 I politi- og rettsreportasjen skal det mye til før vi identifiserer mistenkte før det foreligger en siktelse

 Ofre i sedelighetssaker skal ikke identifiseres. I incestsaker skal heller ikke lovbryteren identifiseres – av hensyn til offeret.

 I barnevernssaker og andre familiekonflikter bør navn vanligvis ikke brukes 

 Selvmord skal vanligvis ikke omtales. Unntak kan gjøres for offentlig kjente personer, selvmord begått i tilknytning til alvorlige lovbrudd eller når selvmordet blir begått i full offentlighet

 Navn på ulykkesofre skal vanligvis offentliggjøres først når de pårørende er varslet, eller navnene på annen måte åpenbart er allment kjent

 Vi er forsiktige med å knytte opplysninger om særlige personkjennetegn (rase, religion, handikap, legning o.l.) til personer mistenkt for straffbare handlinger når dette er unødvendig i forhold til saken.

Vi generaliserer heller ikke ut fra slike kjennetegn i enkeltsaker. Dette betyr ikke at vi unnlater å påpeke at enkelte typer kriminalitet er utbredt i bestemte miljøer, når det finnes saklig og faktisk grunnlag for det.

Grader av identifisering

Vær oppmerksom på at det finnes mange grader av identifisering og at identifisering kan skje uten at navn eller bilde blir brukt. Derfor er det heller ikke selvsagt at vi bruker bilde, selv om vi velger å identifisere ved hjelp av navn. Ved vurderingen legger vi vekt på hvilke nye grupper som får vite hvem personen er og hvor skadelige langtidsvirkningene kan bli.

Når vi velger ikke å identifisere en person, unngår vi også identifikasjonstegn som alene eller i sum røper vedkommendes identitet.

- Arbeidssted

- Kjønn

- Alder

- Hjemdistrikt

- Familiestatus

- Yrke

- Hjemkommune

- Person-historie

- Adresse

- Navn

- Personfoto

- Boligfoto, familien involveres

- Personlige detaljer, personlige synder

Avgjørelse om identifikasjon

Den enkelte journalist skal alltid klarlegge navn på involverte personer og så mange personopplysninger som nødvendig/mulig. Den enkelte journalist skal også legge frem argumenter for/mot identifisering for reportasjeleder.

Normen er at vi ikke bruker navn og bilde i kriminalsaker. Vi må grunngi det overfor oss selv dersom denne regelen brytes.

For det første må vi vurdere hvor alvorlig forbrytelsen er. Særskilt grove voldsforbrytelser eller økonomiske forbrytelser berettiger identifisering i større grad enn mindre alvorlige lovbrudd. Det vil også være berettiget å identifisere når en bevæpnet og antatt farlig forbryter er ettersøkt og kan representere en trussel mot befolkningen.

For det andre må vi se på forbryterens status. Det kan for eksempel være større grunn til å bruke navn og/eller bilde dersom personer med høye tillitsverv i samfunnet (folkevalgte, høyere embetsmenn, næringslivstopper, fagforeningsledere og lignende) begår lovbrudd. Men også i slike tilfeller skal vi bruke et kritisk skjønn. I motsatt ende av skalaen kommer unge lovbrytere. Der skal vi være særdeles forsiktige med identifisering.

For det tredje er sakens status i rettsapparatet av betydning. Når det foreligger en rettskraftig dom, er terskelen for identifisering lavere enn når vedkommende for eksempel er siktet eller tiltalt.

For det fjerde må vi vurdere risikoen for forveksling. Det kan også være et argument for identifisering at vi unngår å kaste mistanken over på uskyldige.

Følgende rangering kan også være til hjelp i vurderingen:

Private personer – private handlinger: I slike tilfeller identifiserer vi ikke.

Private personer – offentlige handlinger: I slike tilfeller kan det være aktuelt å identifisere, men terskelen skal være høy.

Offentlige personer – private handlinger: Identifisering bør skje dersom handlingen har direkte betydning for personens stilling, eller for den allmenne tilliten til at personen har evne til å fylle sin stilling.

Offentlige personer – offentlige handlinger: Her skal det lite til før vi identifiserer.

Personer som er i søkelyset for kriminelle forhold, kan ønske å stå fram. Men vi har et selvstendig ansvar for å vurdere om eksponering er forsvarlig. Selv om en person som tidligere er blitt eksponert, for eksempel som vitne, senere blir anklaget, berettiger ikke det i seg selv identifisering.

Hvis vi ikke vil identifisere, må vi også være forsiktige med andre kjennetegn enn navn og bilde, hvis da ikke de eksakte opplysningene er viktige for å få forståelse av hva og hvordan.

Ved identifisering må vi være særlig varsomme med å unngå forhåndsprosedyre.