Politi og domstoler

Helt fra de gamle vikingtingene og frem til i dag har det vært et bærende prinsipp at når kollektivet skal skille rett og urett mellom mennesker, eller enkeltindivider skal straffes, så skal beslutningene tas i det åpne rom, slik at alle kan vurdere og eventuelt supplere beviser, og vurdere begrunnelsene for de avgjørelser som fattes. I dagens moderne og til dels komplekse rettssystem er imidlertid åpenhetsprinsippet gjenstand for mange modifikasjoner. Av praktiske grunner behandler vi først noen felles regler for sivil- og straffesaker, deretter de viktigste spesifikke reglene for de to prosesstypene. Helt til slutt tar vi med noen hovedpunkter om opplysninger fra politiet og fra påtale- og straffesaker.

Felles regler for sivil- og straffesaker

Enhver har krav på opplysninger om berammede rettssaker (domstollovens §122). Mediene har dessuten noen fordeler med hensyn til enkel tilgang til listene (forskrift om offentlighet i rettspleien §§ 5 og 6)

Rettsmøtene er åpne (domstolloven §124), men retten kan på visse nærmere premisser beslutte å lukke dørene.

Det er i utgangspunktet fri adgang til å referere fra åpne rettsmøter. Unntaket er "rettsmøter utenfor hovedforhandling" (det som tidligere ble kalt forhørsrett), og som altså gjelder spørsmålet om for eksempel varetektsfengsling av siktede. Da gjelder det i utgangspunktet referatforbud, og overtredelse av dette vil kunne medføre rettergangsbot. Unntak fra dette unntaket igjen gjelder i de tilfeller hvor det avsies såkalt tilståelsesdom - det vil si at sakens hovedspørsmål (skyld eller uskyld) får sin avgjørelse. I de tilfellene gjelder ikke referatforbudet.

I andre tilfeller kan retten nedlegge referatforbud for deler av forhandlingene, enten fordi det ville skade sakens opplysning, eller fordi de hensyn som ellers kunne begrunne lukking av dørene er tilstede.

Straffesaker:

Forut for selve rettsmøtet har mediene normalt krav på innsyn i tiltalebeslutninger (påtaleinstruksen §22).

I straffesaker er det ikke adgang til å fotografere eller gjøre opptak for radio eller fjernsyn mens forhandlingene pågår (domstollovens § 131), det vil si mens retten er satt. Legg merke til at det det kun er opptak ment for publisering som er forbudt. Du kan altså gjøre opptak til støtte for dine egne notater uten å be retten om tillatelse. Skal du gjøre opptak med tanke på publisering, må du imidlertid be retten om tillatelse, men bare når saken er i hovedforhandling. Forskrifter om slike søknader finnes i FOR-1985-11-15-1910.

I tillegg til dette fremgår det av §131 at det er forbudt å fotografere eller gjøre opptak av siktede eller domfelte mens vedkommende oppholder seg i rettsbygningen, eller han eller hun er på vei til eller fra bygningen hvor rettsmøtet finner sted. Grensen for hvor "til eller fra" begynner og slutter ble siste behandlet av Høysterett i forbindelse med fotografering av en av de domfelte i Orderud-saken. Da slo retten fast at forbudet normalt ville rekke frem til vedkommende "kjørte bort fra parkeringsplassen". Dette gjelder altså fotografering av siktede eller domfelte. Alle andre aktører kan i utgangspunktet fotograferes eller filmes fritt, så lenge retten ikke er satt.

Under straffessakens behandling i rettsmøte har presse og allmenhet i utgangspunktet ikke krav på kopier av dokumenter, bevis eller lignende som legges frem i rettsmøtet. I enkelte straffesaker har imidlertid påtalemyndighetene gitt mediene kopier av sentrale dokumenter, fordi dette gjør det lettere å følge med på saken, og at man dermed også lettere unngår feil og misforståelser.

 Etter at en sak er avsluttet vil både medier og andre normalt ha tilgang til rettsavgjørelsen, og kunne fritt gjengi fra denne, dersom ikke retten beslutter noe annet. Retten kan bestemme at det ikke er tillatt å gjengi offentlig fra en rettsavgjørelse før den er forkynt for den eller de det gjelder (men maksimal utsettelse er to uker). Retten kan også legge begrensninger på gjengivelsen av rettsavgjørelser av hensyn til privatlivets fred eller fornærmedes ettermæle, eller av hensyn til politiets etterforskning. Alle kan klage på rettslige beslutninger om begrensninger i adgangen til å gjengi rettsavgjørelser. Retten til utskrift fra avgjørelser i straffesaker er slått fast i straffeprosesslovens §28.

Sivilsaker:

Det spesielle forbudet mot fotografering og opptak gjelder ikke for sivilsaker. Det vil si at i sivilsaker kan man i utgangspunktet fritt fotografere og filme alle sakens aktører, også mens retten er satt. Retten kan imidlertid stanse fotografering og filming under selve rettsmøtet, dersom det forstyrrer forhandlingene. Dette er hjemlet i domstollovens §133.

For adgang til sakens dokumenter gjelder egne regler for sivilsaker. De er samlet i tvistelovens kapittel 14, og går på flere områder lenger enn hva som gjelder for straffesaker. Blant annet vil allmenheten i visse typer saker har krav på skriftlige innlegg og hjelpedokumenter som partene utarbeider, samt påberopte bevis.

Åpenhet hos politiet:

Innsyn hos og opplysninger fra politiet er primært regulert i to rundskriv fra 1981 - ett fra Justisdepartement som omhandler (ordens)politiets forhold til massemedia og ett fra den daværende riksadvokaten om opplysninger om pågående straffesaker . I forbindelse med utarbeidelse av forskrifter til den nylig vedtatte politiregisterloven, vil disse rundskrivene bli erstattet. Inntil videre er de imidlertid gjeldende.

I rundskrivet fra Justisdepartementet heter det blant annet at: "Etter departementets mening må det [imidlertid her] legges opp til ordninger som kan gi muligheter for at man fra politiets side kan føre et åpent og positivt samarbeid med massemedia, ved at det gis adgang for embets- og tjenestemenn til å gi opplysninger innenfor sitt kompetanseområde til massemedia der dette er mulig. Slik blir bestemmelsen også praktisert i dag ved flere politikamre. Departementet vil for sin del understreke betydningen av at politimesteren ved instruks fastsetter klare regler om hvilke embets- og tjenestemenn som i forskjellige sammenhenger kan gi opplysninger til massemedia. Det er viktig at det lar seg gjøre å få opplysninger over telefon ved politikamrene og lensmannskontorene."   Det ligger altså i rundskrivet en klar, om enn generell og rundt formulert, marsjordre til politiet om å legge opp tl rutiner som gjør det mulig for mediene å få informasjon om ulike saker.

Videre skriver departementet at "Departementet vil videre peke på at selv om et dokument kan unntas fra offentlighet vil dette - med mindre regler om taushetsplikt kommer til anvendelse - ikke være til hinder for at politiet likevel gjør pressen kjent med innholdet."  Departementet legger som utgangspunkt til grunn at så sant det ikke er snakk om taushetsbelagte opplysninger - det vil si opplysninger underlagt lovbestemt taushetsplikt, så er det ikke noe som er til hinder for at politiet kan gi informasjon til massemediene. Det presiseres dessuten i rundskrivet følgende: "Når det ellers gjelder anvendelsen av offentlighetsloven i saker som behandles av politiet, vil man nevne at departementet har lagt til grunn at f. eks. navn på omkomne etter ulykker m.v. i alminnelighet ikke er unntatt fra offentlighet. Forutsetningen må imidlertid være at de pårørende først er underrettet."  Det er altså liten tvil om at når de pårørende er varslet, så er det opp til mediene selv om og på hvilken måte man skal viderebringe informasjon om omkomne.

Når det gjelder dramatiske begivenheter, hvor politiet regulerer adgang til for eksempel et ulykkes- eller åsted, heter det blant annet: "Politiets bør i slike situasjoner søke å lette massemedias arbeidsvilkår. Det betyr bl. a. at selv om tjenestelige hensyn skal ivaretas først, må disse ikke i praksis bli gitt utvidende fortolkning. Tjenestlige hensyn skal ikke strekkes lenger enn det som er nødvendig i den aktuelle situasjon."

I likhet med rundskrivet fra departementet er også rundskrivet fra riksadvokaten gitt en svært rund og generell form. Dette har nok sammenheng med at de ikke ønsket å overstyre den enkelte politimesters jurisdiksjon. Det blir da også flere steder i rundskrivene fremhevet betydningen av at hver enkelt politimester sørger for opplæring og rutiner når det gjelder å gi ut informasjon. Det gjennomgående bildet, dersom man holder rundskrivene opp sammen, er at det i hovedsak er to hensyn som taler mot åpenhet; taushetsbelagte opplysninger - eller etterforskningsmessige hensyn.