Kildevern

Kildevernet er i mange tilfeller avgjørende for at mediene skal kunne gjøre jobben sin, og drive kritisk og avslørende journalistikk.

Kildevernet omtales ofte som "medienes kildevern" og fremstilles i blant som en rettighet for redaktører og journalister. Det er på sett og vis riktig. Samtidig tilslører det kildevernets reelle begrunnelse: Å sikre at kilder som har viktige opplysninger og historier som bør løftes frem i det offentlige rom, har en sikkerhet for at deres identitet ikke vil bli avslørt og dermed risikerer å bli utsatt for ulike sanksjoner. Kildevernet er altså et vern som er til for kilden. Samtidig har kildevernet en samfunnsmessig begrunnelse, som henger nøye sammen med den såkalte anonymitetsretten; kildevernet skal bidra til å allmennheten får kjennskap til viktig informasjon som de ellers ikke ville fått tilgang til, fordi de som sitter på informasjonen ikke tør å stå frem med den.

For ordens skyld: Det vi omhandler her er det juridiske kildevernet. Som de fleste vet har medienes sin egen etiske standard for kildevernet - i Vær Varsom Plakatens punkt 3.4 og 3.5. Det etiske kildevernet er i praksis absolutt. Det juridiske kildevernet har fortsatt noen huller.

Det juridiske kildevernet er forankret i straffeprosessloven §125 (for straffesaker) og tvisteloven §22-11 (for sivile saker). Bestemmelsene er tilnærmet identiske. Det vi kaller kildevernet er altså formelt sett et fritak fra å måtte oppgi bestemte typer opplysninger som en del av domstolenes bevisførsel, eller hvor andre myndigheter ønsker svar på spørsmål som kan røpe en anonym kilde. Kildevernet knyttes i utgangspunktet til redaktøren, men vil også gjelde andre som gjennom sitt arbeid i det medium hvor redaktøren er øverste ansvarlige, får kjennskap til de opplysninger som redaktøren ønsker å beskytte. For ordens skyld: Kildevernreglene gir ikke grunnlag for å nekte å møte som vitne i retten. Vitneplikten gjelder for alle. Det er kun det å avgi opplysninger som kan røpe kilde eller opphavsmann til visse opplysninger som redaktører og journalister kan reservere seg mot.

Hovedregelen er altså at redaktøren (og i praksis andre medarbeidere som har jobbet med den aktuelle saken) kan nekte å oppgi opplysninger om hvem som er kilde for bestemte opplysninger man har publisert. Så følger imidlertid et litt komplisert opplegg for unntak:

  • Til tross for fritakshjemmelen kan retten pålegge vitneplikt dersom "vektige samfunnsinteresser" tilsier det og opplysningene er "av vesentlig betydning for sakens oppklaring". Begge vilkårene må være oppfylt, før et slikt pålegg kan gis.
  • Så følger imidlertid den viktige presisering at dersom kilden har bidratt til å avdekke forhold som det var "av samfunnsmessig betydning" å få gjort kjent, så kan pålegg om å vitne bare gis nå det er "særlig påkrevd".

Som vi ser åpner nøkkelbegrepene i paragrafene for et betydelig skjønn. Desto viktigere blir domstolenes praksis. Den siste viktige kildeverndommen i Høyesterett, når det gjelder hvordan bestemmelsene materielt skal forstås, er den såkalte politilekkasjesaken fra 2003. Bergens Tidende omtalte i flere artikler at ansatte i et vaktselskap i Bergen var kriminelt belastet. Det ble innledet etterforskning for mulig brudd på taushetsplikten hos ansatte i politiet. I den forbindelse ble to av Bergens Tidendes journalister pålagt å oppgi hvem i politiet som var kilder for deler av opplysningene i artiklene. Førstvoterende i Høyesterett viste i kjennelsen blant annet til at det dreide seg om "en rekke reportasjer med kritisk og undersøkende journalistikk, der både dørvaktenes tilknytning til kriminalitet og politiets passivitet og manglende kontroll var sentrale tema. Reportasjene var slik sett i ytringsfrihetens kjerneområde, hvor kildevernet er nær absolutt. Slik jeg ser det, må man i denne situasjon lettere akseptere at reportasjen i noen grad bringer informasjon som ikke er av samfunnsmessig betydning, med den følge at det brudd på taushetsplikt som denne informasjonen synes å stamme fra, ikke uten videre leder til pålegg om vitneplikt."

I en annen Høyesterettsdom - fra 16. november 2010 - var redaktøren i Aller Internett pålagt å avgi opplysninger om hvem som var forfatteren bak et anonymt innlegg på en debattråd på dinside.no. I forbindelse med en artikkel om hva man kan finne ved hjelp av metalldetektorer skrev vedkommende forfatter - som kalte seg "Finneren" - at han var i besittelse av en runesten som han hadde funnet på tomten sin, noe han aldri hadde meldt fra om til myndighetene, slik fortidsminneloven pålegger. Innleggene i debattråden var ikke forhåndsredigert, men gjenstand for "løpende moderering" fra redaksjonens side. Spørsmålet var om kildevernet også omfatter ytringer som redaktøren ikke aktivt har godkjent i forkant av publiseringen. Førstvoterende uttalte:  "Jeg legger etter dette til grunn at innleggene som legges ut, er undergitt samtidskontroll av en ansvarlig redaktør eller hans stedfortreder. Det er etter mitt syn ikke nødvendig å ta stilling til om Danbolt (redaktøren - vår anm) kan kritiseres for ikke å ha fjernet ”Finneren”s innlegg. Jeg er enig med den ankende part (Aller Internett - vår anm) i at hvordan redaktøransvaret praktiseres i det konkrete tilfellet, ikke får betydning for vurderingen av om § 125 første jf. femte ledd kommer til anvendelse her."

I en Høyesterettskjennelse fra 2013, hvor NRK hadde avslått et tilbud om kjøp av materiale fra 22. juli-etterforskningen - mot betaling - slo førstevoterende fast at kildevernet måtte gjelde selv om mediet eller journalisten hadde avslått et tilbud om tilgang på informasjon: 

"Det kan spørres om de hensyn som ligger bak kildevernet, gjør seg fullt ut gjeldende når pressen selv ikke vil bruke kilden. For min del vegrer jeg meg for å gå inn på en slik grensedragning. Det kan ikke legges til grunn at potensielle kilder vil ha kjennskap til eller forstå slike distinksjoner. Dersom det gjøres unntak fra kildevernet i slike situasjoner, er jeg redd for at det – uansett om det isolert sett skulle være gode grunner for det – vil avleire seg et generelt inntrykk hos potensielle kilder om at de løper en risiko ved å henvende seg til pressen."

Presseorganisasjonene har for øvrig flere ganger tatt til orde for en styrking og utvidelse av kildevernet, blant annet med et etterforskningsforbud på linje med det man har i Sverige. Så langt har man ikke fått gjennomslag for dette. Det såkalte Medieansvarsutvalget la våren 2011 frem sin innstilling, uten å gå inn på forslaget fra mediene. Derimot vil utvalget utvide kildevernets virkeområde til ikke bare å gjelde de tradisjonelle mediene, men også andre som driver publisering, så sant denne publiseringen har et "journalistisk formål". 

I den såkalte Rolfsen-saken fra 2015, hvor filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen ble utsatt for ransaking og beslag av store mengder råfilm til en dokumentar om rekruttering av norske fremmedkrigere til Syria, slo Høyesterett fast at kildevernet også vil kunne omfatte upublisert materiale. Førstevoterende uttalte blant annet:

"Etter EMDs praksis gir EMK artikkel 10 – som blant annet beskytter pressens ytringsfrihet – en noe videre ramme for beskyttelse av journalistisk materiale, idet kildevernet etter denne bestemmelsen ikke er begrenset til et vern mot å identifisere kilden ved navn, bilde eller annen personidentifikasjon. Såfremt journalistens kilder kan bli avslørt, omfatter vernet etter EMK artikkel 10 også uredigert og upublisert materiale, som for eksempel råopptak av film. I Appendix to Recommendation No. R (2000) 7 fra Europarådets Ministerkomité artikkel 1 blir det fastslått at kildebeskyttelsen gjelder "the right of journalists not to disclose information identifying a source". Under forutsetning av at informasjonen "is likely to lead to the identification of a source" omfatter kildebeskyttelsen også "the factual circumstances of acquiring information from a source by a journalist" og "the unpublished content of the information provided by a source to a journalist". I dom 16. juli 2013 Nagla mot Latvia avsnitt 81 har EMD vist til denne rekommandasjonen. Det sentrale for kildevernets utstrekning etter EMDs praksis er, slik jeg forstår det, om beslaget kan ha en dempende – og derved skadelig – virkning på pressens tilgang til kilder." (avsnitt 54)

Og videre - i avsnitt 57:

"Etter EMDs praksis kan i spesielle tilfelle også upublisert materiale som ikke inneholder informasjon som kan føre til avsløring av en kildes identitet, nyte et visst vern. Dommen 8. desember 2005 Nordisk Film & TV A/S mot Danmark er her sentral. Det dreide seg om et uredigert filmopptak som identifiserte en person som var filmet uten at han visste det, og følgelig ikke opptrådte som kilde. EMD fastslo at selv om materialet ikke inneholdt kildeopplysninger, og mistenktes identitet var kjent for politiet, kunne selve plikten til overlevering ha skadevirkninger – en "chilling effect" – for pressens ytringsfrihet. Vernet i en situasjon som dette er imidlertid svakere enn det tradisjonelle kildevernet."