Andre krenkelser

I tillegg til ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred, er det først og fremst saker om publisering av personbilder, fotografering i retten og ulovlig rettsreferat som har betydning for norske mediers praktiske hverdag.

Retten til eget bilde er slått fast i åndsverkloven §45c. Bestemmelsen slår fast at det som utgangspunkt ikke er tillatt å personbilder uten samtykke fra den avbildede, men med tre (for mediene) viktige unntak:

  • Bildet har aktuell og allmenn interesse
  • Personen det gjelder er mindre viktig i forhold til hovedinnholdet i bildet
  • Bildet viser demonstrasjoner, opptog, folkemøter og lignenede

Det første unntaket vil dekke svært mye av medienes praktiske behov knyttet til journalistisk formidling. Sammenholdt med de to øvrige hovedunntakene, gir unntaksbestemmelsene ganske godt spillerom for den fotobruk som er viktig i en journalistisk sammenheng. Samtidig er det viktig å huske på at selv om avbildingen isolert sett har aktuell og allmenn interesse, så må bildet være knyttet til den begivenheten saken ellers handler om.

Det siste er godt illustrert gjennom den ferskeste Høyesterettsdommen på området (fra 2009), den såkalte Memo-saken, hvor Dagblad-magasinet Memo ble dømt for ha publisert et bilde tatt under demonstrasjon mot trykking av Muhammedkarikaturene tilbake i 2006. Bildet, som viste en av demonstrantene i et "close-up" på forsiden, ble på et senere tidspunkt brukt som illustrasjonsfoto til en mer generell artikkel om utfordringer og problemer knyttet til innvandring og integrering. Vedkommende som var avbildet gikk til sak mot Dagbladet, og vant frem. Førstevoterende i Høyesterett uttalte blant annet: "Spørsmålet er imidlertid om unntaksbestemmelsen i § 45c kan anvendes når bildet i overkant av en måned senere ble brukt som illustrasjonsfoto i forbindelse med en generell debatt om integrering av innvandrere, og hvor karikaturstriden og demonstrasjonstoget så vidt ble berørt", og konkluderte med at det kunne Memo ikke fritt gjøre.

Se ellers også kapittelet PERSONFOTO, under hovedfanen OPPHAVSRETT.

Krenkelser knyttet til rettsreferater, gjengivelse av dommer og opptak og fotografering i retten er regulert i Domstollovens §§129-131a. Utgangspunktet er at både rettsforhandlinger og dommer fritt kan gjengis. Det gjelder imidlertid visse klare begrensninger i familierettslige saker, begrensninger som gjelder både det å referer fra forhandlingene og det å referere fra dommen. Dessuten kan retten også pålegge begrensninger i referatadgangen av hensyn til "privatlivets fred" eller "fornærmedes ettermæle". §131a slår fast at det i utgangspunktet er forbudt å fotografere eller gjøre opptak i retten - vel og merke dersom det skal brukes til publisering. Det er dessuten forbudt å fotografere siktede eller domfelte på vei til eller fra rettsmøtet eller i den bygningen hvor rettsmøtet finner sted. Det betyr at før retten settes og etter at retten er hevet, så kan mediene fotografere og filme hvem som helst, bare ikke siktede/tiltalte/domfelte. Når retten er satt, kan man i utgangspunktet ikke fotografere eller filme i det hele tatt.

Ut fra rettspraksis og juridisk teori er det nokså åpenbart at så lenge retten er satt, så er det domstolen selv som bestemmer hvorvidt for eksempel en søknad om unntak fra dette forbudet skal imøtekommes. Før retten settes og etter at retten er hevet, så er det siktede/tiltalte/domfelte som selv bestemmer - på egne vegne - hvorvidt et slik ønske skal imøtekommes. Det må foreligge et positivt og aktivt samtykke. Det holder ikke at vedkommende nikker og/eller smiler.

Men hva betyr formuleringen om "til eller fra rettsmøtet"? I en sak hvor Aftenposten og Dagbladet ble ilagt rettergangsbot for å ha fotografert Veronica Orderud i etterkant av domfellelsen i Orderud-saken, konkluderte Høysterett med å støtte tingrettens vurdering av at forbudet etter §131a gjelder "i det umiddelbare området rundt rettslokalet, dvs normalt til parkeringsplassen, og at den særskilte beskyttelse som følger av §131a ikke gjelder etter at siktede kjører vekk fra rettslokalet." Grense går med andre ord et sted på eller ved parkeringsplassen utenfor rettslokalet.

Flere av de klassiske og til dels sterkt omdiskuterte krenkelsesbestemmelsene i straffeloven, har i praksis ikke hatt så stor betydning for medienes journalistiske virke. Det gjelder blant annet

  • Diskriminerende ytringer (f eks rasisme)
  • Blasfemi (opphevet i den nye straffeloven)
  • Pornografi

Forbudet mot diskriminerende ytringer finner vi, etter 1. oktober 2015, i straffelovens § 185:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn,

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne

I sin kjerne har bestemmelsen det samme materielle innholdet som den tilsvarende bestemmelsen i den tidligere straffeloven (§135a). De siste årene ble det imidlertid gjort justeringer både i denne paragrafen og i de generelle paragrafene som definerer hva som er "offentlig". Resultatet var at §135a gradvis ble noe utvidet med hensyn til i hvilke situasjoner bestemmelsen kan få anvendelse. I den nye §185 er dette materialisert i formuleringen "Den som i andres nærvær..."

De siste 15 årene har det vært tre saker som har havnet i Høyesterett, med utgangspunkt i denne paragrafen. Alle tre har handlet om rasisme.

  • Partiet Hvit valgallianses og partileder Jack Erik Kjuus ble i 1997 dømt for brudd på §135a, etter å gått ut med et partiprogram som blant annet slo fast at "Adoptivbarn må la seg sterilisere", at den ”fremmede part” i ”blandede parforhold” må la seg sterilisere, i likhet med deres felles barn, og at dersom adoptivbarn eller ”blandede par” får barn ”skal abort foretas”. Dommen ble avsagt i plenum og under dissens 12-5.
  • Boot Boys-lederen Terje Sjølie ble i 2002 frifunnet i Høyesterett (også det i plenum og under dissens 11-6) for under et offentlig møte å ha uttalt blant annet at "Hver dag raner, voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land plyndret og ødelagt av jødene, som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter det med umoral og unorske tanker”.
  • Vigrid-lederen Tore Tvedt ble i 2007 dømt for blant annet å ha uttalt til Verdens Gang at "Vi ønsker å ta makten i samfunnet, renske ut jødene og sende innvandrerne ut av landet. Jødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut".

Det er verdt å merke seg at det i sistnevnte tilfelle ikke ble tatt ut tiltale mot Verdens Gang, for å ha formidlet Tvedts uttalelser. Det er sikker rett at medier som i en journalistisk sammenheng formidler slike utsagn som en del av reportasjer om ekstreme bevegelser eller organisasjoner ikke vil bli dømt.

Bestemmelsen om blasfemi har ikke vært i bruk siden 1933, og ble opphevet i et eget vedtak i mai 2015. Saken i 1933 ble reist mot forfatteren Arnulf Øverland, etter foredraget "Kristendommen - den tiende landeplage". Øverland ble i lagretten frifunnet med knappest mulig margin; seks mot fire stemmer. Sist gang noen er pådømt i Norge etter blasfemiparagrafen var i 1912, da Arnfred Olesen skrev en blasfemisk fremstilling av julehøytiden i bladet Fritænkerens desembernummer og ble dømt av Bergen byrett til å betale en bot på 10 kroner!

Bestemmelsen om pornografi har i dag liten eller ingen praktisk betydning for journalistiske medier. Bestemmelsen finnes i § 317 i den nye straffeloven, og er uendret fra straffeloven av 1902.