4. Dette sier PFU

Pressens Faglige Utvalg har behandlet spørsmål om dekning av ulykker, katastrofer og hensynet til involverte og pårørende en rekke ganger.

Dessuten har utvalget avgitt en prinsipputtalelse om temaet, opprinnelig utformet i 1988, senere revidert i 2013.

Her heter det blant annet, om dekningen av selve hendelsen:

«Det må derfor utvises særlig varsomhet ved formidling av reaksjoner fra disse, spesielt dersom reaksjonene publiseres direkte, og om situasjonen fortsatt er uavklart.»

Videre, om dekningen av markeringer og minnegudstjenester:

«I dette arbeidet vil presseetikken pålegge mediene begrensninger, knyttet til beskyttelse av privatlivets fred og kravet om saklighet og omtanke i all reportasje. Begrensningene består i at man ikke på en nærgående måte eksponerer den enkeltes private sorgreaksjon. Man må være forsiktig med å knytte sorgreaksjoner til navn, eller å bruke bilder med gjenkjennelige personer som viser sterke følelsesutbrudd.»

En av de sikreste veiene til å bli felt i PFU er å gi pårørende informasjon om et ulykkesdødsfall via omtale i mediene. Kombinasjonen av rask nyhetsdekning, detaljer og bilder fra stedet, kan føre til at de pårørende får dødsbudskapet via mediene. Noen ganger – ved store katastrofer som flyulykker, store naturkatastrofer eller terrorangrep – vil det være umulig for mediene å vente med detaljert omtale til redaksjonen har fått bekreftet at alle de pårørende er varslet.

Det er særlig ved hendelser der personer omkommer i trafikkulykker, boligbranner, mistenkelige dødsfall og lignende at redaksjonen må være oppmerksom på risikoen ved å bringe for mange detaljer for kort tid etter hendelsen. Særlig gjelder dette bildebruk, og man bør være oppmerksom på at man ikke alltid vil kunne avgjøre hvilke detaljer som kan være identifiserende. Da Åndalsnes Avis publiserte bilde fra en ulykke i 2015 der en motorsyklist omkom, ble de klaget inn av sønnen til den omkomne som skrev følgende i sin klage: «..det kan ikke være meningen at pårørende skal kunne identifisere kjøretøyet som er involvert i ulykken før presten har kommet på døren hjemme.» PFU henviste til punkt 4.6 i VVP og konkluderte med at avisa hadde brutt god presseskikk (sak 183/15). Da Agderposten ble klaget inn av de pårørende etter en trafikkulykke i 2020, konkluderte også PFU med brudd på samme punkt (sak 221/20). I fellelsen het det blant annet: «Slik PFU ser det, burde Agderposten sett at bildene, kombinert med opplysninger om alder, sted og kjønn, kunne være identifiserende for de pårørende. Agderposten burde vært mer varsom med bildebruken inntil redaksjonen var sikre på at dødsbudskapet var meddelt de pårørende.»

En lignende vurdering ble gjort da Rana Blad ble felt for å ha publisert bildet av huset til avdøde i en sak om et mistenkelig dødsfall (sak 289/17).

Det er ingen tvil om at PFU er enig i at disse hendelsene skulle vært omtalt, det er måten det skjedde på som utvalget slår ned på. Og her er tidsfaktoren avgjørende.

De viktigste spørsmålene man må diskutere i slike saker er belastningen for de involverte og allmennhetens behov for informasjon om det som har skjedd. Dette påpeker utvalget selv i en 3.9-fellelse av Sandefjords Blad i 2010 etter et ran (sak 267/10):

«Pressens Faglige Utvalg minner om pressens plikt til å opptre varsomt både under innsamling og ved publisering av materiale i forbindelse med alvorlige hendelser som for eksempel et ran. Bakgrunnen for dette varsomhetskravet er å hindre pressen i å påføre mennesker som allerede er i en vanskelig situasjon, ytterligere belastning, og redusere muligheten for at det publiseres informasjon, uttalelser og bilder som krenker og skader de berørte. Poenget er altså ikke at det skal hindre enhver omtale, for det tilligger pressen å fortelle om det som skjer i samfunnet, deriblant de vonde og alvorlige hendelsene som iblant rammer. Slik sett blir det sentrale ved slike publiseringer å avveie mulige belastninger for involverte opp mot allmennhetens behov for informasjon.

I januar 2012, et halvt år etter 22. juli-terroren, publiserte Aftenposten artikkelen «Dette skjedde på MS Thorbjørn». Den ble klaget inn for PFU av en av de ni som var ombord på båten 22. juli 2011 (sak 186/12). Klageren viste til at artikkelen har vært til stor personlig belastning, og mente avisen burde latt hensynet til henne og andre pårørende gå foran hensynet til offentligheten. Her mener PFU at hensynet til offentlighetens interesse veier særlig tung:

«Utvalget mener at hendelsene 22. juli var så ekstreme, og informasjonen omkring MS «Thorbjørn» på publiseringstidspunktet såpass mangelfull, at en slik helhetlig og samlende fremstilling som det artikkelen representerte, bidro til å gi offentligheten en økt forståelse av hva som skjedde i de dramatiske timene da fergen forlot Utøya.»

 

Samtidig legger PFU også vekt på den skånsomme, saklige og nøkterne måten opplysningene ble fremstilt på og at avisa anonymiserte de omtalte. Denne saken endte med frifinnelse av Aftenposten, men PFU understreker likevel i sin uttalelse at redaksjonen kunne hatt bedre dialog med de berørte både før og etter publisering. Generelt er det viktig at redaksjonene, i tilfeller som dette, strekker seg langt for å vise åpenhet og imøtekommenhet også overfor reaksjoner på det som publiseres. Redaksjonene må huske på at journalistikken kan treffe dem det gjelder annerledes enn hva man selv forventet. Her vil det alltid være mye å lære av å snakke med kilder som har gjort ulike erfaringer i møte med mediene i en krisesituasjon.

I forbindelse med tiårsmarkeringen av 22. juli-terroren gikk Aftenposten selv ut og beklaget måten saken var løst på journalistisk.

Utvalget har også, ved flere anledninger, påpekt viktigheten av at de pårørende blir informert om medieomtalen. Det kan for eksempel være i tilfeller der en redaksjon skal lage en sak der de som kjenner saken vil forstå hvem det handler om, selv om de involverte er anonymisert. Dette var tilfelle da TV 2 i februar 2020 publiserte en episode av dokumentarserien «Blålys» der et overdosedødsfall ble beskrevet på en måte som gjorde at de pårørende skjønte hvem det dreide seg om. TV 2 ble felt på punkt 4.6 i Vær Varsom-plakaten og PFU uttalte blant annet dette: «PFU reagerer på at TV 2 ikke tok kontakt med pårørende før publisering. Det betyr ikke at pårørende kunne stoppe enhver form for omtale, men TV 2 kunne lyttet til eventuelle reaksjoner og vurdert hvorvidt redaksjonen skulle tatt større hensyn i det publiserte» (Sak 061/20).

Dette betyr ikke at det eksisterer et absolutt presseetisk krav om at pårørende skal være informert om medieomtale, men at journalister og redaktører i saker der man omtaler dødsfall bør vurdere hvorvidt det er naturlig å informere de pårørende.

Da Østlendingen i 2013 brakte et intervju med en overlevende etter en trafikkulykke året før, reagerte PFU på at redaksjonen ikke hadde forberedt de pårørende til han som omkom i den samme ulykken:

«Selv om Østlendingen måtte kunne publisere det påklagede intervjuet, mener utvalget at avisen åpenbart skulle forberedt klager og hans familie på at det ville komme en slik publisering. Utvalget legger også vekt på at publiseringen ikke var en hendelsesnyhet, men en publisering som var planlagt som oppslag i forbindelse med en høytid.» 

Også her ble omtalen felt på punkt 4.6 i Vær Varsom-plakaten (sak 268/14).

Tilbake til hovedsiden for veilederen