6. Om å bli rekruttert som leder
Jeg sitter hjemme på kjøkkenet en høstdag i 2008, i fødselspermisjon med mitt første barn. Jeg koser meg med permisjonstiden, langt unna min faste jobb som politisk reporter, og har endog begynt på et universitetsstudium i kinesisk språk, en drøm jeg har hatt lenge. Da tikker en mail inn. Det er TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther som ber meg om å oppsøke lederkurs.
ANNE WEIDER AASEN, KVELDSREDAKTØR I TV 2-NYHETENE
Selv om jeg sitter som ammende mor i gulpevennlig ulltøy, uglamorøst og langt fra yrkeslivet, blir dette en slags marsjordre for meg. Jeg deltar på en serie kurs gjennom det neste året, og takker ja til å steppe inn som vaktsjefvikar når jeg kommer tilbake i TV 2. Og når en ledig kveldsredaktørstilling dukker opp, søker jeg – og får den.
Om å begynne i det små
For bare ett par år tilbake hadde jeg sagt et rungende nei til å oppsøke lederjobber. Min umiddelbare begrunnelse var ”Jeg vil ikke meg selv så vondt”. Som mangeårig politisk reporter var jeg vant til å være kritisk til makta, både utenfor og innenfor TV 2. Jeg anså en lederstilling som en lite attraktiv posisjon hvor det ville være mer kritikk enn ros å høste. I en TV-stasjon eksisterer det dessuten en spesiell dynamikk som gjør at det for mange seniorer er mer fristende å fortsette å jobbe som profilert reporter ute i felt enn å bli en anonym mellomleder. Det er mer glamorøst å være en profil enn å lede dem.
Hvorfor ble jeg da plutselig motivert til å oppsøke lederoppgaver? En faktor – og som NRs undersøkelser både blant redaktører og journalister viser er gjeldende for mange kvinner – er modning over tid. Den høsten jeg var gravid, og visste at jeg uansett snart skulle ha et langt avbrekk fra jobb, sa jeg ja til å fungere som nestleder på TV 2s samfunnsavdeling. Det ga nyttige erfaringer om ledelse, og innsikt i både de formelle og mer uformelle rutinene og dynamikken i TV 2s redaksjonsledergruppe.
Samtidig opplevdes det relativt ufarlig ”bare å være nestleder”. Senere ble det også flere muligheter til å vikariere for ulike sjefer, før det til slutt ble utlyst en fast redaktørstilling. Å begynne i det små, og takke ja til vikariater, var nok ganske avgjørende for at jeg etter hvert valgte en redaktørjobb. Det ga meg en tro på at jeg ville klare jobben.
Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde vært en type som hoppet rett i en topplederjobb uten å blunke, og som torde å kjenne på risiko og følelsen av ikke å lykkes. Men mange kvinner vil gjerne føle seg hundre prosent kompetente før de sier ja til en lederjobb. Derfor er det viktig at redaksjonsledere er bevisste på betydningen av å la kvinner bygge seg opp i det små, og rekrutterer kvinnelige journalister til ledervikariater. Kanskje innebærer det at man må se seg om en ekstra runde når hullene i vaktplanene på mellomledernivå skal fylles. Merkelig nok står det ofte en ung, fremadstormende mann klar til å steppe inn på kort varsel. Å velge kvinner forutsetter også at det finnes kvinner i redaksjonen å rekruttere fra. Flere redaksjoner sliter med kjønnsubalanse, så bevisstheten hos redaktørene må slå inn enda tidligere, på det tidspunktet hvor de lovende journalistspirene i 20-årene rekrutteres inn til praksisplasser, sommerjobber og vikariater.
Om å bli sett
Min lille historie fra kjøkkenbenken kan virke tilfeldig og anekdotisk, men faktum er at det å bli sett av en overordnet leder kan være avgjørende for at kvinner velger å bli leder. Tidligere undersøkelser viser at både kvinner og menn generelt oppsøker redaktørstillinger fordi de blir bedt om det. I tillegg trekker kvinnelige journalister i NRs undersøkelse fram at oppfordringer fra overordnede vil bety mye for å få dem til å søke lederoppgaver.
En enkelt mail kan altså ha mye å si – selv om det naturligvis ikke lå noen lovnader om redaktørjobb i den. Selvsagt finnes det kvinner med stor tro på seg selv, og som søker lederjobber uavhengig av om de er oppfordret til det eller ikke. Men for min del var redaktørens oppfordring om lederkurs med på å gi meg en visshet om at min retning om å ta mer og mer ansvar var riktig og ønsket – også fra bedriftens side.
Om overgangen fra journalist til redaktør
Har så jobben budt på overraskelser av ubehagelig eller totalt uforutsett art? Den faglige overgangen fra mangeårig politisk reporter til kveldsredaktør var overkommelig. For å bli tryggere i den publisistiske rollen og å bli oppdatert på diskusjonene i redaktørstanden oppsøkte jeg flere nyttige kurs i NR-regi. Samtidig kan man aldri bli helt forberedt på – eller utlært i – hvordan det er å være leder. Å møte motstand, og at folk kan ha mange meninger om deg, er noe man må lære seg å håndtere hvis man tidligere har vært opptatt av å bli likt. Jo mer man stikker seg fram, jo mer blåser det.
Om mannsdominans
Mange kvinner, både redaktører og journalister, drar machokultur og mannsdominans fram som et hinder for å oppsøke lederstillinger. Det er selvsagt uheldig at en mannsdominert kultur skal gjennomsyre bedrifter og vanskeliggjøre rekruttering av kvinner. Samtidig gir et mannsdominert kollegium også et handlingsrom for kvinner. Nettopp det å være i minoritet gir mange muligheter.
Bare få måneder etter at jeg hadde begynt i jobben som kveldsredaktør, og knapt rukket å melde meg ut av NJ, ble jeg spurt av valgkomiteen i NR om å påta meg et tillitsverv i Redaktørforeningen. Et ja her utløste raskt andre oppgaver. Det illustrerer at kvinner har mange muligheter til å få posisjoner hvis de vil. Mitt råd til andre kvinner er å si ja til de mulighetene som byr seg. De fleste kvinner har såpass stor grad av selvsensur og selvinnsikt at det sjelden går galt. Hvis andre tror du er skikket til et verv eller en oppgave, er du som regel det.
Om ”skilsmisseturnus”
Finnes det kvinne-arbeidstider? Eller rammer som er spesielt viktige for kvinner? Litt spøkefullt sier vi hjemme at jeg har ”skilsmisseturnus”, med en uke på og en uke av. Jeg jobber kun kveldstid og helg. Familiefiendtlig? Det kommer an på øyet som ser. De fleste kvinner jeg har møtt – uansett bransje – har sukket misunnelig over denne turnusen. Selv opplever jeg at jeg får det beste av to verdener: fullt fokus på jobb den ene uken, og muligheten til å være hjemmeværende mor den andre uken.
Barna har erfart at far selvsagt er en like viktig og tilstedeværende omsorgsperson som mor. De har også lært å sette pris på andre voksenpersoner som viser omsorg, som for eksempel besteforeldre som med jevne mellomrom stiller opp som barnevakt.
I diskursen om kvinnelige ledere, dukker ofte barn opp som en hindring. Barn bidrar på minussiden i beslutningsregnskapet om kvinner skal bli ledere eller ikke. Vel, man kan også velge å snu litt på flisa. For min del opplevde jeg det å få barn som en forløsning og katalysator for å oppsøke andre, nye oppgaver – som for eksempel en lederjobb.
Etter å ha gitt liv til et menneske, er det fint lite annet som framstår som viktigere eller mer skremmende. Å få barn ga meg en ny trygghet og selvtillit. Det ga også en effektivitet og gjennomføringskraft jeg ikke før hadde hatt. Jeg tok bachelorstudier i kinesisk språk i mine to fødselspermisjoner, og flyttet hele familien til Kina i et halvt år. Dette igjen ga meg selvtillit inn i redaktørjobben.
Jeg har stor tro på overføringskraften mellom ulike felter i livet. Hvis man blir sterk på ett område, smitter det over på andre områder. At barn kan fungere som en katalysator for å søke lederjobb, er selvsagt betinget av at arbeidsgiver anser kvinner med barn som attraktive lederemner. I TV 2 har i hvert fall ikke barn vært noen hindring for å få lederjobb, verken for kvinner eller menn.
Om kvinners eget ansvar
Endelig ligger det litt ideologi til grunn for min overgang fra journalist til redaktør. Jeg har i mange år ment, og også framsatt høyt og tydelig, at TV 2 har hatt for få kvinner i ledelsen. Selv om jeg i mine år som reporter fikk gleden av å jobbe under tre flotte, sterke kvinnelige avdelingsledere - Ida Dypvik, Elin Sørsdahl og Ingvild Jensen – var de jo så altfor få i den store sammenhengen. De aller fleste i TV 2s redaksjonslederkollegium, både i Oslo og Bergen, var menn. Når man da får mulighet til å gå inn i nyhetsledelsen, er det nesten en plikt å si ja. Et ja handler om så mye mer enn bare en selv og sin egen karriere. Det blir ingen endring av kvinneandelen blant norske redaktører hvis kvinner vegrer seg og sier nei ved enhver korsvei.