7. Jævla kjerring

ELIN SOFIE LORVIK, DIGITALREDAKTØR TRØNDER-AVISA

Hørt det før? Noen ganger er det sånn å være kvinnelig leder. Det er ikke riktig.

En skulle tro at kjønn ikke var et spørsmål i lederskap i 2015, men det er en grunn til at kvinner fremdeles trenger et opp­muntrende spark i baken for å ta på seg lederroller. Jeg vil påstå at en av grunnene er jobbkulturer med manns­sjåvinister. (Selv om det er helt fantastisk å være leder, er det også forferdelig noen ganger. Jeg har valgt å ta for meg noen av de utfordringene jeg ser. Jeg kommer med noen konkrete tiltak og avslutter med et hurra og en high five, for det er tross alt mer glede og engasjement enn det er gråvær).

Hersketeknikk og ledervilje

Han hisser seg opp. Det er bare en hersketeknikk. Han reiser seg og gjør seg stor. Det er bare en hersketeknikk. Han snakker om deg til andre som om du ikke er tilstede. Det er bare en hersketeknikk. Han gestikulerer og bruker store ord. Det er bare en hersketeknikk. Han stiller spørsmål ved allerede gitte svar. Det er bare en hersketeknikk. Han kaller deg ei jævla kjerring. Han har krysset grensen.

Når en mannlig ansatt angriper med aggresjon og store ord, krever det en god porsjon selvbeherskelse å klare å være konstruktiv. Når denne mannlige ansatte heller ringer en annen mann for å få bekreftelse i stedet for å høre på sin kvinnelige leder, må en virkelig ta frem lederviljen og troen på seg selv. Og når samtalen avsluttes med: ”kjerring”, tør jeg vedde på at få kvinnelige ledere bare lar det prelle av som vann på en oljefrakk. Og det skal man kanskje heller ikke gjøre. Eller?

I seng med sjefen og kollegaene

Hvor mange har ikke problemer med at de sover i samme seng som sjefen og flere av sine kolleger. De ligger der; midt mellom deg og samboeren. Du har ikke ønsket dem ­velkommen. Du har heller ikke gjort noe annet de siste tre timene enn å be dem forlate tankene dine, men, neida, de holder stand. Irriterende. Det er disse timene som går med til å tenke over hva du skulle ha sagt, hva du skulle ha gjort, og enda godt du ikke sa hva du virkelig mente der og da, men så må du jo få sagt det også, for sånn kan det ikke fortsette, tenker du.

Og så begynner du å tenke på antall timer med søvn du har mistet og at du sikkert ser trett ut på jobben ­neste dag, og at da kanskje noen spør deg om det er noe som plager deg, noe du tenker på. Neida, skal du svare da, og si at du sov bare litt dårlig, vitse om at samboeren snorket, og så forsøke å lukke den døren. Ikke si det til noen.

Snakk om det

Flere undersøkelser gjort omkring ledelse viser at man bør snakke om det i ledergruppen eller ved å ta en prat med sine kolleger. Det er ingen grunn til at man skal bære ansvaret alene når man kan dele på byrden. Og min erfaring er at det hjelper. Å ta seg tid til en prat med en ­kollega kan gi ny giv. For ofte er det personalansvaret som kan spise opp tankens fritid. Grublerier over hvordan man skal ta tak i en situasjon kan være gift for fornuften.

Når man tar seg tid til å snakke sammen: kvinne til kvinne, med kollegaer på jobb eller via ulike nettverk, kommer utfordringene med lederskap frem. Jobb og familie er et tilbakevendende tema. ­Kvinnelige ledere vil gjerne prioritere familien. De har barn de ønsker å følge opp, og de ønsker et trygt og godt hjem. Så ­føler de at det blir vanskelig, at de ikke klarer begge deler fordi de ansatte forventer at lederen er lengst på jobb; ­kommer først og går sist.

Tisking og hvisking

De kvinnelige lederne hører at det blir tisket og hvisket når de kommer ti minutter etter de andre. Mamma prioriterte å roe ned minstemann som slo seg vrang på vei til barnehagen. Nå kjenner hun på følelsen av ikke å strekke til. Arbeids­dagen nærmer seg slutten, og hun må hente i barnehagen, kanskje ikke hver dag, men noen dager. Så er det slik at barne­hagen stenger et visst tidspunkt og hun vil helst ikke være den som henter barnet sist hver eneste dag, og så går hun kanskje ti minutter før forventet avsluttet arbeidstid. Hun sier det også, at hun må hente i barnehagen. For det er vel en legitim grunn som alle skjønner? Det blir tisking og hvisking i arbeidslokalene igjen – ikke blant kvinnene så mye som de mannlige kollegene. Så drar hun i barnehagen med dårlig samvittighet begge veier. Kvelden går til å gjøre unna faste gjøremål med familien, men samtidig er hun alltid ­tilgjengelig på mobilen. Hun tar den ikke bare når den ringer, men sjekker også når det kommer e-post. ”Jeg skal bare”, ­hører barnet oftere enn det utveksles blikkontakt. Hun har dårlig samvittighet også for det, men tenker at det må jo til.

Barna er i seng, men det er ingen tid til å koble av – nå kobler hun på for fullt. Det er kanskje en leder som må skrives, i alle fall er det en mengde med e-poster som det lønner seg å svare på, for å spare tid neste dag. Før hun kryper under dyna med både sjefen og kollegene, har hun kanskje tid til å tenke over at hun ikke strekker til. Ingen vet at hun står opp klokken halv seks for å sette seg inn i dagens nyhetsbilde før hun vekker minstemann. Ingen ser hvor mye tid hun bruker utenom kontortid. Det føles urettferdig, men ingen vet det.

Forventning og forankring

Mye av dette kunne vært unngått om man strukturerer jobbhverdagen for seg selv. Et grep kan være å stille krav til sjef og styret om forventninger rundt arbeidstid, og så må man gjøre det aller viktigste: man må forankre det ned i organisasjonen. Hvis man ved ansettelsen eller ved endringer i livssituasjonen vet at man skal kjøre og hente i barnehagen enkelte dager, så er det ikke noe i veien for at en leder kan ha andre ­arbeidstider enn de andre. Om man egentlig har arbeidstid fra klokken 08.00, forventes det at man er på plass da. Hvis man gjør det kjent at lederen starter på jobb klokken 08.15 i stedet, så blir det heller sett positivt på om man er på plass 08.10. Det må også inn i vaktlista som alle har tilgang til. Om denne enkle endringen gjør at en del stress forsvinner, så må vel enhver sjef stille seg bak løsningen, tenker nå jeg. For en lykkelig leder, er en engasjert arbeidsleder.

Hurra - lederlykke

Det å lykkes som leder er det herligeste i hele verden. Å se at dine ansatte yter fordi de trives på jobben, at de vokser med oppgavene, at de blir i stand til å ta egne avgjørelser og hjelper andre mot felles mål er pur glede for jobbhjertet. Det er denne følelsen man etterstreber, men ofte har man det så travelt at man ikke tar seg tid til å kjenne på disse følelsene. Det er så mye annet som ligger på vent som man skulle ha gjort, men jeg mener at man alltid har tid til en high five.

En klok bekjent sa en gang at det ikke handler om betalingsvilje, men betalingsglede. Den setningen var vel og merke om betalt digitalt innhold, men jeg har lånt med meg essensen. Ofte handler det ikke om vilje, men om gleden ved å gjøre ting. Det skal være gøy å være på jobb, faktisk så gøy at det ikke koster deg noe å yte det lille ekstra, eller at du kommer en halvtime før for å henge med kollegaene dine i lunsjen. Det er jobbglede.

Mitt spark i baken

Jeg oppsøkte ikke lederansvaret på egen hånd, men som en del andre kvinner ble jeg sett. Det kom en telefon som forandret alt:

– Hei. Har du lyst til å bli redaktør og daglig leder?

Omtrent slik kom jeg inn i en lederstilling første gang. Selvsagt var det en lengre prosess med intervju og møter for å finne ut om avisen og jeg var riktig for hverandre. For som så mye ­annet, handler det om kjemi. Det er nesten som å lete etter en livspartner, det er ikke nok at man er rett på papiret, man må også finne hverandre praktisk og bli kjent på flere plan.

Jeg vet ikke hva jeg svarte, men at det var noe i retning av ”øhm” og ”hæ” er nok riktig. Det er også riktig å si at jeg ble smigret i tillegg til overrasket, og kunne jeg ha gitt meg selv en high five, så hadde jeg gjort det.

Jeg satt i en journaliststilling i en lokalavis der jeg ­begynte å føle at sakene gikk i ring etter årstiden. Jeg hadde lært mye, men ville lære mer. Jeg hadde pågangsmot, men hadde ikke søkt andre stillinger. I mediebransjen vokser ikke faste heltidsjobber på tre. Jeg satt på en og følte meg av den grunn privilegert. Drømmene for fremtiden var at det måtte være noe mer, men ikke hva. Familie og venners innspill gikk mer på at det var lurt å holde seg til det som var trygt og godt enn å søke ukjente farvann. Jeg svarte som sant var at ”jo, ja, kanskje har dere rett i det”. Det stoppet likevel ikke tankene fra å vandre. På en eller annen journalist- eller mediekonferanse svarte jeg ærlig på et spørsmål om jeg var åpen for nye muligheter.

Det skulle bare en telefonsamtale til. Hvem blir ikke smigret av et slikt spørsmål der en sitter og lurer på om en strekker til i journalistyrket. Men sjef da? Leder? Meg? Det hadde jeg aldri tenkt over. Personalansvar, møter og så måtte jeg kanskje være streng innimellom også. Og de jeg skulle sjefe over hadde jobbet i bedriften i 25 år. Jeg var bare 27. At noen var menn og noen kvinner var ikke noe jeg reflekterte over den gang, men jeg lærte mye om meg selv og relasjoner i tiden som kom.

Jeg vil tørre å påstå at det er to ulike tilnærminger til et slikt spørsmål når det gjelder kvinner. Enten velger man Pippi-­måten: «Det har jeg aldri gjort, så det klarer jeg helt sikkert», eller en begynner å lure på om en egentlig er god nok og stille spørsmål om hvorfor vil de ha meg.

Jeg hoppet på muligheten, solgte leiligheten og flyttet til en annen del av landet for å gjøre som Pippi ville ha gjort (noe som var mulig siden jeg ikke hadde barn som gjorde meg stedbunden). Magefølelsen min fulgte meg dit. Den var god å ha med på laget da jeg kom til et nytt sted uten å kjenne et eneste menneske fra før. Jeg har alltid syntes at det er noe attraktivt ved å flytte til et ukjent sted helt alene. Jeg liker følelsen av blanke ark, av å bli kjent med meg selv og andre på nytt. Jeg er nysgjerrig. Det er noe man trenger for å drive lederskap. En må være nysgjerrig på andre mennesker. Nysgjerrigheten har fulgt meg hit jeg er i dag, og jeg ville ikke vært noe annet sted enn i denne lederkvinnens smarte sko. Her trives jeg. High five for det!