Retten til å sitere fra tekst og tale

I tillegg til den generelle sitatretten i §29 og de spesielle i §30, §31, §36, §37 og §38, har åndsverkloven regler om rett til å referere fra offentlige møter (§32), fra offentlige dokumenter (§34) og fra debattprogram i kringkasting (§35).

Sitatretten i åndsverkloven §29

Åndsverkloven §29 er kortfattet. Mange mener at bestemmelsen er så kort at den er vanskelig. Ordlyden er: "Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger."

Leksikale definisjoner av sitat er gjerne formulert slik: "Ordrett gjengitt ytring" og "et litterært eller kunstnerisk fragment". Dette kan tolkes slik at sitater neppe kan være særlig lange. Et sitat fra 1930-loven om åndsverk kan kanskje hjelpe oss et stykke videre: "Det er tillatt å citere enkelte steder eller mindre avsnitt av et tidligere offentliggjort skrift, foredrag eller musikkverk."

Det sier seg selv at et åndsverk normalt ikke kan siteres fullt og helt, selv om også det kan forekomme (se lovens §§ 30 og 36 for eksempel). Bruker man eksempelvis et gruk, et ordspill, et kort musikkstykke eller et lite dikt vil det ofte dreie seg om hele verket. Om dette da blir lovlig sitat eller tyveri, vil avhenge av sammenhengen og formålet - om det er i "samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger".

Kilde/opphavsmann skal alltid oppgis ved sitering.

Rettspraksis: Borgarting lagmannsrett uttalte seg om lengde på sitat i pressen i Faksimilesaken (RG-1997-390), der Se og Hør gjenga en artikkel på 270 ord fra Dagbladet: "Dette er forholdsvis kort til avisartikkel å være, men atskillig lengre enn det man vil kalle en notis - som vil være den type avistekst det særlig vil være aktuelt og legitimt å sitere i sin helhet." Se og Hør ble dømt til å betale journalisten erstatning. Når vi viser til en rettsavgjørelse helt tilbake til 1997, så har det sin årsak i at det rett og slett nesten ikke er rettspraksis på området. Det er er uhyre sjelden at saker om sitatrett havner i rettsapparatet.

Formålet står sentralt

Formålet med sitering står sentralt. I forarbeider og litteratur gis det uttrykk for at bruk av sitater innenfor kjerneområdet for denne retten, som i kunstkritikk og samfunnsdiskusjon, vil sitatretten være videst. Også samfunnsopplysende formål, som produksjon av dokumentarlitteratur og -film ligger nær kjerneformålet. Nyhetsformidling og aktuell debatt ligger i samme landskap. Retten til å parodiere et åndsverk trekkes også fram som eksempel på noe som ligger nær til samfunnskritikk og debatt. Beveger vi oss derimot over mot den kommersielle sektor vil sitatretten innsnevres betydelig, og det er flere eksempler på rettsavgjørelser i Norge og Norden for øvrig på at sitatrett er underkjent til bruk i reklame.

Selv om den gamle referatformen er i stadig mindre bruk i mediene, er bruken av kortere direkte utsagn innimellom refererende utdrag fra en foredragsholder eller debattant en god illustrasjon på journalistisk bruk av sitatretten. Man bruker opphavsmannens egne ord, for bedre å illustrere poenget eller eventuelt å skape variasjon i teksten og skaper på denne måten at nytt åndsverk, delvis ved hjelp av gamle. Når en debattant eller kritiker bruker et utsagn fra en motpart eller forfatter, er siteringen også i sitatrettens kjerneområde.

Referatrett fra offentlige møte

Åndsverkloven §32 fastlegger rett for enhver til å gjøre innholdet i offentlige møter tilgjengelig for allmennheten, uten at det må innhentes samtykke fra opphavsmenn og uten at det må betales vederlag. Denne retten til å gi offentlig referat omfatter forhandlinger i offentlige forsamlinger, styrer, råd og lignende, i møter av offentlig valgte myndigheter, i rettssaker og på åpne møter som holdes for å behandle allmenne spørsmål. Det gjelder et lite forbehold for tilfeller der innlegg inneholder materiale som kan være beskyttet, og her må man i tilfelle forholde seg til reglene for sitatrett (se lovens §29 og lovens §34).

Opphavsmenn har likevel enerett til selv å utgi samlinger av sine egne innlegg.

Referatrett fra offentlige vedtak og dokumenter

Åndsverkloven §34 fastsetter retten til å referere og sitere fra dokumenter som kan være beskyttet og som påberopes som bevis eller sakkyndig uttalelse i offentlige forhandlinger. Det samme gjelder dokumenter som man får innsyn i etter regler om dokumentinnsyn. I lovteksten heter det at det "kan siteres fra slike dokumenter i samsvar med god skikk og i den utstrekning det er nødvendig for omtale av forhandlingene eller av en sak dokumentet er av betydning for, selv om verket ikke har vært offentliggjort". Eksempler her er arkitekttegninger,som perspektivtegninger i byggesaker, fotografi av modeller o.l.

Dette gjelder da i de tilfeller dokumentene har vern etter loven. Lovens §14 fastsetter at dokumenter som forvaltningen og domstolene selv lager ikke har slikt vern.

Referatrett fra debattprogram i kringkasting

Åndsverkloven §35 fastsetter retten for enhver til til fritt å referere fra debattprogrammer om allmenne spørsmål som går i kringkasting. Også her gjelder den tilleggsregel at opphavsmenn selv beholder eneretten til å utgi samlinger av egne innlegg.

Litteratur:

• Olav Torvund, Opphavsrett for begynnere (2. utgave), Universitetsforlaget, Oslo 2019.
• Ole-Andreas Rognstad, Opphavsrett, (2. utgave). Universitetsforlaget, Oslo 2019.
• (Begge disse 2. utgavene kom ut etter at den nye åndsverkloven trådte i kraft i 2018).
• Haakon Aakre: Retten til å sitere fra åndsverk. Fagbokforlaget, Bergen 2002.
• Anders M. Wagle og Magnus Ødegaard jr: Opphavsrett i en digital verden. Cappelen, Oslo 1997.
• Anne Lise Sijthoff-Stray: Opphavsrett. Universitetsforlaget, Oslo 1989.
• Magnus Stray Vyrje: Opphavsrettens ABC, Oslo 1987.