Betaling for bruk av beskyttet materiale

Vederlagsinnkreving via Kopinor, Norwaco og MBL

Med bakgrunn i åndsverkloven inngås det avtaler mellom rettighetshavere og brukere om adgang til å kopiere uten å be om tillatelse i det enkelte tilfelle. I den forbindelse er det dannet en rekke institusjoner som tar seg av vederlagsinnkreving. For redaksjonelle medarbeidere er det Kopinor og Norwaco som er nærmest til å bli nevnt. Kopinor i 2020 tilsammen drøyt 250 millioner kroner til sine 18 medlemsorganisasjoner. Norsk Journalistlag mottok 12,4 millioner kroner av dette, mens Norsk Redaktørforenings Vederlagsfond mottok cirka 1,6 millioner kroner. I  tillegg skal journalister og redaktører også motta personlig vederlag via egen arbeidsgiver for kopiering som avtales via Mediebedriftenes Klareringstjeneste AS.  De midlene Norsk Redaktørforening mottar fra Kopinor og Norwaco, forvaltes gjennom et eget fond, Norsk Redaktørforenings vederlagsfond, som har et eget styre som tildeler stipender og andre bidrag. Du finner mer informasjon om stipendsøknader her. Søknadsfristene er  normalt 10. desember og 1. juni.

Det finnes en rekke andre vederlags- og innkrevingsorganisasjoner, som TONO for komponister, tekstforfattere og musikkforlag, BONO for billedkunstnere og GRAMO for musikere, artister og plateselskapene.

Honorarer for bidrag til redaksjonelt innhold

Når journalister, forfattere, tegnere, fotografer og andre leverer innhold til mediene til redaksjonell bruk skal det som oftest betales for dette. Også slik betaling er vederlag i åndsverklovens forstand, for den bruk som mediet gjør av opphavsmannens produkt. Som oftest er dette én gangs bruk, men dette kan avtales annerledes i avtale eller i hvert enkelt tilfelle. De fleste redaksjoner har sine egne standarder for hva man vil generelt vil betale, og så kan det endelige honorar variere både etter størrelsen på bidraget, omfanget av oppdraget, eksklusivitet og originalitet. Frilansjournalister tar gjerne utgangspunkt i egne satser anbefalt av Norsk Journalistlag.

Vederlag når dette ikke er avtalt på forhånd

Når beskyttet materiale brukes på grunnlag av en adgang fastsatt i loven, kalles det tvangslisens. Brukeren trenger ikke be om forhåndstillatelse, men det er som regel plikt til å betale vederlag for bruken. En slik regel er åndsverkloven §23a om adgangen til å bruke offentliggjorte verk til illustrasjon av aktuelle hendelser, og som det normalt skal betales for. Når hendelsen er knyttet til selve verket, f eks at det er avduket, ødelagt, flyttet eller stjålet e.l., faller også betalingsplikten bort. Det er brukeren som har ansvar for å ta kontakt med rettighetshaver for å avtale vederlag. Det er ikke adgang til å sitte med hendene i fanget og vente på krav. I tilfeller der vederlag skal avtales etter bruk av tvangslisens, og man ikke blir enige, kan hver av partene kreve at vederlaget fastsettes av Kulturdepartementet eller av Vederlagsnemnda (se forskrift 1563/2001 §4-1 til 4.4).

At vederlag må avtales i ettertid skjer også i tilfeller der mediet regelrett "stjeler" en artikkel eller en illustrasjon, eller man bruker materiale som man ikke er klar over rettighetene til. I slike tilfeller har man ikke noen støtte i loven, og kan heller ikke rope på nøytral oppmann som departement eller Vederlagsnemnda. Da vil rettighetshaveren normalt ha et sterkere utgangspunkt i og med at det foreligger lovbrudd, som i utgangspunktet også kan straffes etter lovens §79 og §80. Rettighetshaveren kan - i tillegg til vederlag for bruk - dessuten kreve erstatning og/eller oppreisning etter lovens §81. Det er ikke uvanlig at rettighetshavere krever minst det dobbelt av vanlig honorar i slik tilfeller, og det er flere eksempler på at kravet i utgangspunktet settes enda høyere.