Går i rette med Anders Cappelen

Innlegget er et svar på en kronikk fra Cappelen 10. desember, en kronikk hvor PFU-klageskribenten tar til orde for å reformere Pressens Faglige Utvalg - i lys av den siste tids dommer mot norske medier. NRs generalsekretær mener imidlertid at Cappelen jukser med fakta,og at det ikke er sammenheng mellom empiri og konklusjon.  Nedenfor kan du lese hele Arne Jensens innlegg. Her kan du lese Anders Cappelens kronikk.

Cappelen kortslutter

Anders Cappelen beskylder mediene for å utelate fakta og vil reformere PFU. Problemet er at han selv feilinformerer.

Cappelen viser i en kronikk i DN 10. desember til fire saker hvor norske medier er dømt for ærekrenkelser i 2014; saker mot Avisa Nordland, Aller/Cosmopolitan, Aftenposten og Dagbladet. Med dette som utgangspunkt bygger han opp en slags analyse som munner ut i at Pressens Faglige Utvalg (PFU) må gjennomgå «gjennomgripende reformer», fordi etikken er i utakt med jusen.

Problemet er at Cappelen selv jukser med fakta. Han fremstiller det som om saken mot Aftenposten er rettskraftig. Det er den ikke. Ankesaken ligger til vurdering i Høyesteretts ankeutvalg. Han unnlater dessuten behendig å nevne at Aftenposten – i samme sak – faktisk ble felt i PFU på manglende samtidig imøtegåelse. Han unnlater å nevne at det også skjedde i saken Aller/Cosmopolitan. Han setter Høyesteretts kjennelse i saken mot Avisa Nordland opp mot alle de fire PFU-sakene som omhandlet kirurgisaken ved Nordlandssykehuset i Bodø. Poenget er at bare én av disse senere er vurdert rettslig. Hvordan det eventuelt ville gått i de tre andre sakene, vet vi ikke.

Konklusjon: Dersom Cappelens kronikk skulle vært vurdert ut fra de etiske reglene han er så opptatt av, så burde han vært felt etter Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, for manglende opplysningskontroll.

På dette feilaktige grunnlaget bygger Cappelen en analyse om at PFU må reformeres fordi utvalget er i utakt med de rettslige normene. Feil igjen. Saken mot Avisa Nordland er – i hvert fall i nyere tid – den andre saken hvor et medium har gått fri i PFU og blitt dømt i rettsapparatet for samme forhold. Den første var den såkalte Big Brother-saken, men den gjaldt altså ikke ærekrenkelser, men privatlivets fred. Det motsatte er langt vanligere; fellelse i PFU og frifinnelse i retten. PFU er altså så å si alltid strengere enn domstolene. Cappelens innlegg lider dermed av en syltynn, for ikke å si totalt fraværende, sammenheng mellom empiri og konklusjon.

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening