Livsviktig åpenhet om pasientjournaler

Alle roser VGs prisvinnende journalistikk om ulovlig bruk av tvang i psykiatrien. Men sterke krefter i helsevesenet kjemper likevel imot at slik journalistikk skal være mulig å utføre i fremtiden. Det skriver advokat i Norsk Journalistlag, Ina Lindahl Nyrud og ass. generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Reidun Kjelling Nybø i en kronikk i Aftenposten.

Denne teksten ble først publisert i Aftenposten 21. mai, dagen før Oslo Redaktørforenings debattmøte om samme tema.

 Dette er en noe lengre versjon av kronikken:

«For å verne pasientene må vi ikke bare sørge for taushet. Vi må sørge for åpenhet også.»  Med disse ordene innledet helseminister Bent Høie en kronikk i VG rett før jul i fjor. En måned tidligere hadde VG avslørt at norske pasienter bindes fast ulovlig i langt større grad enn det helsevesenets egne kontrollorganer har avdekket.

VG ba om innsyn i tvangsprotokollene og dermed også anonymiserte utdrag fra pasientjournalene ved alle landets sykehus. 14 institusjoner ga VG innsyn. Seks nektet og sladdet så mye at opplysningene ikke kunne brukes journalistisk.

Helse- og omsorgsdepartementet slo fast at offentleglova gjelder for anonymiserte pasientjournaler, men flere av helseforetakene nekter fortsatt å levere fullstendige opplysninger om tvangsbruk til VG. De er uenig i gjeldende rett og frykter at taushetsbelagte pasientopplysninger skal lekke ut. De mener også at innsynskrav fra journalister og andre kan påføre helsevesenet et for stort arbeidspress, og de mener dagens kontrollinstanser er gode nok.

At åpenhet og taushet vektlegges ulikt av forskjellige faginstanser er ingen nyhet. Det vet alle som har kjempet offentlighetens kamp de siste tiårene. Lederen i Pressens offentlighetsutvalg og Kapital-journalist Siri Gedde-Dahl pleier å si det slik: «Alle er for åpenhet – inntil det gjelder dem selv.» Nå er det Legeforeningen og en gruppe helseforetaksjurister som kjemper i frontlinjen for taushet og mot offentlig innsyn.

Vi er enige i Bent Høies argumentasjon. Vi trenger åpenhet i tillegg til taushet. Vi kan knapt tenke oss et journalistisk prosjekt mer i kjernen av medienes samfunnsoppdrag enn nettopp dette. Å binde pasienter til sengen regnes som noe av det mest inngripende den norske stat kan gjøre mot et menneske, og pressens viktigste oppgave er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra offentlige myndigheter.

Fra Legeforeningen og sykehusjuristene møter vi en argumentasjon som tar utgangspunkt i at man ved innsyn i anonymiserte pasientjournaler pr. definisjon har brutt taushetsplikten, eller står i akutt fare for å bryte den. Vi må minne om at vi altså snakker om utdrag fra anonymiserte journaler – det vil si at man ikke skal kunne kjenne igjen enkeltpasienter. I helselovgivningen florerer det av taushetsbestemmelser som verner pasientens personlige opplysninger. Men legeforeningen og helseforetaksjuristene vil argumentere for at helsevesenet og helselovgivingen er så spesiell at det trengs egne tiltak her, at offentleglova ikke lenger bør omfatte pasientjournaler.

Men helsevesenet er på ingen måte i en særstilling når det gjelder å håndtere enkeltsaker med personsensitive opplysninger på individnivå. Det gjør blant andre politiet, NAV, rettsvesenet og barnevernet.

Ett av argumentene som brukes ivrigst er ressurssituasjonen ved norske sykehus. Å bidra til offentlighet omkring disse temaene er for ressurskrevende. Lovverket er imidlertid tilpasset denne problemstillingen. Ekstra arbeidskrevende innsynskrav vil kunne avvises i henhold til en egen unntaksbestemmelse i offentleglova.

Vi finner det også underlig at man i helsevesenet ikke stoler på at de som er satt til å forvalte opplysninger underlagt taushetsplikt, ikke skulle være i stand til å anonymisere en journal tilstrekkelig. Du trenger ikke å ha høy helsefaglig utdannelse for å vurdere anonymisering av dokumenter. Dersom helsearbeidere ikke er godt nok skolert til å håndtere taushetsplikt, er det definitivt opplæringen man bør begynne med å forbedre. Det samme gjelder frykten for at taushetsbelagte opplysninger kan komme på avveie i en eventuell klageprosess. Vi må forvente at klageorganene er godt skolert til å håndtere disse prosessene. Vi kan ikke la grunnleggende skepsis til mulige mangler ved systemet bidra til å oppheve innsynsrettighetene som vårt demokrati er bygd på.

Fra innsynsskeptikerne i helseforetakene og Legeforeningen møter vi også argumenter om at tilliten til helsevesenet er avhengig av at pasienten kan føle seg trygg på at personlige og private opplysninger er vernet og sikret mot innsyn av uvedkommende. Men tilliten til helsevesenet er imidlertid også avhengig av den kontroll som innsynsretten åpner for, så lenge innsyn kan gis uten å identifisere pasienter.

VGs viktige avsløringer var bare mulig gjennom en kartlegging via innsyn i anonymiserte pasientjournaler. De offentlige registrene hadde ikke oppdaterte kilder. VG avslørte at hver fjerde beltelegging i 2014 ikke fremgår av de offentlige tallene fra Helsedirektoratet. Vi må som samfunn forsikre oss om at journalistikk som dette også skal kunne drives i fremtiden – til pasientens og samfunnets beste.