- Vanskeligere å få lærere og rektorer i tale

Her er opptak fra konferansen der blant annet lærer Simon Malkenes, jurist og menneskerettighetsekspert Anine Kierulf og direktør for utdanningsetaten i Oslo kommune, Astrid Søgnen var blant innlederne. Samme dag ble også Simon Malkenes tildelt Fritt Ords honnør for sitt kritiske søkelys på manglende ytringsfrihet i Oslo-skolen.

Her er innlegget til Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening:

For journalister og redaktører er det ikke noen stor overraskelse at det er en krevende ytringskultur i Osloskolene. To undersøkelser fra Oslo Redaktørforening – i samarbeid med blant andre Utdanningsforbundet og rettet mot skoleledere

«Opplever du, eller har du opplevd, at kravet til lojalitet overfor arbeidsgiver har gjort at du har vegret deg for å delta i den offentlige debatten eller merker du ingen slik begrensning?» - I begge undersøkelsene svarte rundt halvparten ja på spm.

Er det vegring blant skolelederne, så er trolig vegringen enda sterkere blant lærerne

Sammenfaller med de meldinger vi får fra ulike redaksjoner, om at det er blitt vanskeligere å få både lærere og rektorer i tale.

Er dette et problem? Åpenbart. Er det problem for Oslo spesielt? Det tviler jeg sterkt på. Rapporter og stikkprøver fra andre deler av landet tyder på at angsten for den frie meningsbrytning, angsten for det politisk ukorrekte, angsten for alt som kan skade skolens «omdømme» er så sterk at den båndlegger lærere over hele landet, den båndlegger lærere på en slik måt og i et slikt omfang at vi mister viktige stemmer i det offentlige ordskiftet, og den båndlegger lærere på en slik måte at vi bryter med de prinsippene som er helt avgjørende for at demokratiet vårt skal fungere. For mange skoleetater – som andre etater og forvaltningsenheter – fremstår det nå ofte som uklart om det er viktigst å bygge et godt omdømme eller viktigst å fylle de samfunnsoppgavene man er satt til.

Det er alvorlig uansett hvilken offentlig sektor vi snakker om. Men det er særlig alvorlig i skolen, enten det er grunnskole, videregående eller høyere utdanning – de offentlige institusjonene i samfunnet som mer enn noen andre skal være arenaer for meningsbrytning og frimodig debatt. Kanskje er det ikke så rart at vi sliter med å kjenne igjen og anerkjenne ytringsfriheten?

Jeg tror vi står overfor et problem som stikker dypt. Da jeg leste gjennom læringsplanen for norsk skole i går fant jeg ikke ytringsfrihet nevnt med ett eneste ord, men jeg tar forbehold om at jeg kan oversett noe. (I ettertid viser det seg at dette er tatt inn i et par kulepunkter i delplanen for mediefag). Læreplanen er

Det vi må erkjenne er at ytringsfriheten bringer med seg mye ubehag. Vi er nødt til å akseptere ytringer vi ikke liker. Vi må lære oss å leve med de ubehagelighetene ytringsfriheten fører med seg. De er ikke de politisk korrekte synspunktene som trenger vern, eller de som det er lett å få sympati for. Det er de ukorrekte, ubehagelige, provoserende ytringene som trenger et sterkt vern. For dersom vi begynner å innskrenke dem, så vil vi over tid ende opp med en ytringsfrihet som er så snever at den mister sin verdi som demokratisk fundament.

I regjeringens strategi mot hatefulle ytringer står det blant annet i forordet: «Ytringsfriheten utfordrer oss siden den omfatter uttalelser som kan oppfattes som kontroversielle, støtende eller sjokkerende. Vi må tåle å bli provosert og krenket i et demokratisk samfunn.» Det er godt sagt, og en viktig påminnelse om at ytringsfriheten ikke kommer gratis.

 Jeg tror det er dype kulturer som må endres. Vi ble bedt om å komme med konkrete tips. Ett er å se til Vågå kommunes informasjonsreglement. Der står det blant annet: Tilsette i Vågå kommune kan uttale seg til media om saker som omfattar eige arbeids- og ansvarsområde, både økonomiske, faglege og faktamessige opplysningar, så lenge dette ikkje kjem i konflikt med lovbestemt teieplikt. Vågå kommune ønskjer å oppmuntre sine tilsette til å ta del i den offentlege debatten, ut frå eigne faglege føresetnader og interesser, men den enkelte tilsette pliktar i så måte å gi klart til kjenne si rolle ift til gjeldande sak, evt ved å presisere at dette er personlege synspunkt og ikkje ei uttale på vegne av Vågå kommune.”

Så tror jeg ikke dette løses gjennom regelendringer og nye rundskriv alene. Tvert imot, mange av de «sanksjonene» som ytrere blir møtt med arbeidsplassen er så subtile at de ikke lar seg fange eller ramme av regler. Det kan dreie seg om at det er litt dårligere stemning rundt deg, at du ikke ble med i den prosjektgruppen du trodde du skulle bli med i, at du får et nytt og litt trangere kontor, at noen slutter å hilse osv.

Skal vi komme videre må vi klart uttrykk for at de frie ytringer – også de ubehagelige – er ønsket. Og vi må vise at vi mener det i praksis. Det er et ledelsesansvar – også for lederne i Osloskolen.