Begrensningene i ytringsfrihet på personlighetsvernets område er først og fremst regulert gjennom lovgivning og domstolspraksis om ærekrenkelser:
Straffelovens kapittel om ærekrenkelser setter forbud mot å publisere usanne opplysninger som er egnet til å skade personers omdømme. Ordlyden i loven er imidlertid lite rettledende for dagens rettspraksis, etter at den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg (EMD) i flere saker har felt Norge for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) i saker om ærekrenkelser. Etter nyere rettspraksis er det ikke rettsstridig å omtale saker og personer som er av offentlig interesse (samfunnsmessig betydning). Kriteriene som gjerne brukes er formulert slik av førstvoterende i Høyesterett i den såkalte Boplikt-saken i 2003 (Rt-2003-928):
"Av disse finner jeg grunn til å fremheve graden av allmenn interesse, beskyldningens karakter, derunder om beskyldningen klassifiseres som «value judgment» eller «factual statement», om den retter seg mot offentlig person eller privatperson, samt graden av aktsomhet, derunder om og eventuelt i hvilken utstrekning media på publiseringstidspunktet hadde holdepunkter i faktum for at påstanden var sann. Generelt vil ytringen ha et sterkt vern dersom den gjelder forhold av allmenn interesse, verdivurderinger, videreformidling, offentlig person, og det foreligger sterke holdepunkter for at påstanden var sann. Motsatt: Gjelder saken beskjeden allmenn interesse, faktapåstander, egen fremsettelse, privatperson, og det foreligger svake holdepunkter for at påstanden var sann, har ytringen et mindre sterkt vern."
Straffeloven oppstiller også vern for
privatlivets fred, gjennom
Straffelovens §§ 390 og 390a. Den første bestemmelsen setter forbud mot uten samtykke eller aktverdig grunn å offentliggjøre opplysninger om en persons privatliv. Dette gjelder uansett om opplysningene er sanne eller usanne.
Det er svært liten rettspraksis i Norge de senere år om brudd på privatlivets fred i mediene. Da et kjendispar fra TV-serien "Big Brother" gikk til sak mot Se og Hør i 2003 var det fem år siden sist rettsvesenet behandlet en slik sak mot et medium i Norge.
Også diskriminerende ytringer og oppfordring til diskriminerende handlinger er forbudt etter bestemmelsen i straffeloven (§ 135a). Saker av denne karakter er imidlertid ikke reist mot medier i Norge siden 1985, da en pastor ble dømt for slike uttalelser i en radiosending. Mest kjente mediesak på dette områder er likevel Leserbrevsaken fra Høyesterett i 1978, der leserbrevskribenten og redaktøren i Morgenavisen ble frikjent for tiltale om brudd på daværende lovbestemmelse.
Personlighetsvernkrenkelser for øvrig kan f eks være ulovlig
publisering av personbilde i strid med
åndsverkloven § 45c. Denne bestemmelsen kalles "retten til eget bilde", og hovedregelen er at personbilder ikke kan publiseres uten samtykke - men bestemmelsen fastsetter også tre unntak: Når bilder har offentlig interesse, når personen som avbildes er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet og når bildet viser forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse. Unntaket gjør at de fleste nyhetsbilder i saker av allmenn interesse ikke kommer i konflikt med loven. Det er få rettsavgjørelser etter denne bestemmelsen, men det kan også skyldes at dersom man først bryter denne bestemmelsen er det neppe særlig grunn til å bringe saken inn for domstolen. Merk at bestemmelsen regulerer publisering, ikke fotografering.
Fotograferingsforbud (egentlig forbud mot opptak av bilde, film og lyd til kringkasting) finner vi derimot i en regel i
domstolloven § 131a, som er et vern mot personlighetskrenkelse for mistenkt, siktet og tiltalt som bringes inn i rettsapparatet i en
straffesak. Egentlig er det to forbud:
- Forbud mot opptak så lenge rettsforhandling pågår. Domstolen kan innvilge opptakstillatelser på nærmere vilkår under hovedforhandling.
- Forbud mot opptak av siktet eller domfelt under opphold i rettsbygningen, eller på vei til eller fra bygningen, med mindre vedkommende samtykker.