Kapittel 7 -Slik unngår du å bli felt i PFU

Nils E. Øy, tidligere generalsekretær i NR

Det er bare to måter en redaksjon kan å unngå å bli felt i PFU: 1) Ved å unnlate å gjøre etiske overtramp og 2) ved å satse på en minnelig ordning med klager, hvis du helt eller delvis er enig i klagen.

Det første alternativet er absolutt å anbefale, ettersom det gjerne også er veien til god journalistisk kvalitet. Det siste er også et godt råd. Det har liten hensikt å kjempe en tapt kamp helt inn i Pressens Faglige Utvalg. Ikke minst koster det mye arbeid, og det er noe vi ikke bare kan sløse med i tider som dette.

Noen norske redaksjoner har satset bevisst på å forbedre redaksjonell etikk og kvalitet, og har vunnet anerkjennelse for det. Det aller beste eksemplet er VG, som så sent som i begynnelsen av 1990-tallene var blant de redaksjoner som ble mest påklagd og oftest felt. Senere har flere større redaksjoner gått samme vei, se for eksempel Dagbladets utvikling de senere år. Verdien av høy etisk standard har fått langt sterkere betydning de siste årene. Det skyldes at det er blitt vanskeligere å nå fram med søksmål gjennom domstolene, og PFU-klagene har dermed fått økt oppmerksomhet.

 

A: Forebyggende arbeid

Etikkprosess med god effekt

Mange redaksjoner har hatt god effekt av prosesser med å utarbeide såkalte husregler, det vil si redaksjonelle retningslinjer som skal supplere Vær Varsom-plakaten. Det interne arbeidet og diskusjonene om hvilke retningslinjer man skal velge, har vært skolerende og holdningsskapende i seg selv. (Se kapittel 8 av Bernt Olufsen: Slik lager du et etisk regelverk.)

Det er likevel begrenset hvor ofte eller hvor lenge man kan ha slike grundige og omstendelige prosesser. Da gjelder det å finne andre måter å fange og holde på interessen for etiske diskusjoner, enten som del av daglige eller ukentlige evalueringer eller andre fora for jevnlig faglig diskusjon.

Noen redaksjoner «behandler» både egne og andres klagesaker behandlet i PFU, i redaksjonelle møter eller seminarer. Noen tar opp i en eller annen form alle klager til redaksjonen, og atter andre lager egne eksempler eller dilemmaer til diskusjon. Redaksjonen kan for eksempel ha sitt eget lokale etiske utvalg, der medarbeiderne veksler om å sitte. Det er eksempler på at redaksjoner har invitert personer utenfra til dette, personer som særlig har vært gjenstand for kritisk journalistikk, eller personer som klager hyppig til redaksjonen. En popularisert form kan være etikk-quiz og andre konkurranseformer i redaksjonen.

Erfaringer viser at gode etiske eksempler og dilemmaer gir stort engasjement hos redaksjonelle medarbeidere. Det er uansett en dårlig løsning at én, eller et fåtall i ledelsen, tar seg av all saksbehandling som gjelder klagesaker.

Det sier seg selv at medarbeidere som har ansvar for å godkjenne publisering, må få en særlig skolering i etiske avveininger og god kunnskap om juridiske grenser for publisering. Både IJ og NR har flere tilbud om kurs på området.

I redaksjonene kan det være verdt også å diskutere en del rutiner og fremgangsmåter uten nødvendigvis å knytte det til Vær Varsom-plakaten og til klagesaker i PFU. Det kan eksempelvis være matnyttig og verdifullt om redaksjonen, eller redaksjonsgrupper, setter seg ned og diskuterer hvilke rutiner man bør ha i kontakt med kildene og om hvilke avtaler om sitatsjekk man skal kunne inngå. Et annet tema kan være når og i hvilke former man skal gi rettelser, presiseringer og eventuelle beklagelser. Kanskje bør redaksjonen også drøfte når man skal kunne hente utsagn og illustrasjoner fra sosiale medier, og hvordan dette skal merkes eller gjøres oppmerksom på. Temalisten for slike aktuelle drøftelser i redaksjonen kan bli ganske lang.

En undersøkelse gjort i forbindelse med mastergradsoppgave, av Line Nore Borrevik i 2015, viste ellers at redaktørene søker bistand hos flere kilder i forbindelse med klagesaker. Dette er de viktigste hjelperne ifølge undersøkelsen:

  • Norsk Redaktørforening
  • Gamle kolleger/redaktører andre steder
  • Interne krefter
  • Norsk Presseforbund
  • Andre bransjeorganisasjoner

 

Tekstreklamen integrert i Vær Varsom-plakaten

Sommeren 2015 vedtok Norsk Presseforbunds styre et helt nytt kapittel 2 i Vær Varsom-plakaten, ved at hele den gamle Tekstreklame-plakaten ble innarbeidet. Dersom redaksjonen ikke allerede har hatt et eget informasjonsopplegg om disse endringene, er det på tide å sette i gang. Husk også debatten om såkalt «content marketing», som høsten 2015 førte til at NR-styret utarbeidet en egen veileder om skille mellom journalistikk og reklame. Den er tilgjengelig på NRs hjemmesider, sammen med stadig nye og aktuelle eksempler. Det er ingen spådomskunst å peke på at dette feltet kommer til å skape mange dilemmaer og mange diskusjoner i mediene i tiden fremover.

Siden førsteutgaven av denne håndboken kom første gang i 2010, er det også gjort et par andre endringer plakaten som redaksjonen bør være oppmerksom på. I 2013 fikk punkt 3.3 om å gjøre premissene klare overfor kildene et tillegg om at avtale om eventuell sitatsjekk bør inngås på forhånd, med presist innhold, også om tidsfrister for tilbakemelding. Det kan være smart å bekrefte slike ting per epost eller sms så snart avtalen er gjort. Også i punkt 4.3 ble det gjort to endringer: Ordet «rase» i første setning ble erstattet av «etnisitet», og det ble satt inn en ny andre setning slik: «Vær varsom ved bruk av ord som kan virke stigmatiserende.» Formålet med tillegget var søke å unngå at mediene skaper og videreformidler stereotype forestillinger om sårbare grupper.

Endelig bør man merke seg at PFU vedtok en fornyet prinsipputtalelse «Om sitering og kreditering» den 15. september 2015. Uttalelsen erstatter uttalelsen fra 17. juni 1996, «Om sitering fra internett».

 

Mange redaksjoner har husregler

De såkalte husregler er mest utbredt i store redaksjoner. En ekstern undersøkelse gjort av Hilde Kristin Dahlstrøm ved Universitetet i Oslo i 2006, viste at 55 prosent av avisene med opplag over 10.000 (30 av 55) hadde egne regler, mens bare 17 prosent (27 av 161) av avisene med under 10.000 i opplag hadde egne regler. Samlet for avisene var det ifølge denne undersøkelsen 26 prosent som hadde -husregler i 2006, men da ble redaksjoner som ikke svarte, regnet med blant dem som ikke har regler. Den eksterne undersøkelsen i 2006 viste også at 13 av 61 radiostasjoner (21 prosent) og 29 prosent (7 av 24) TV-stasjoner hadde husregler.

Da NR i 2007 spurte om redaksjonene hadde laget eller arbeidet med å lage husregler, svarte vel 50 prosent av redaksjonene ja.

Våren 2014 laget NR er ny undersøkelse om husregler i mediene. Av 260 ansvarlige redaktører som ble spurt, kom det inn 140 svar og 46 av disse svarte bekreftende på at de hadde husregler. Resul-tatene av denne undersøkelsen ble publisert på NRs hjemmesider den 6. november 2014. Se interne etiske regler under fanen ETIKK.

Den eksterne undersøkelsen i 2006 viste at de tre hyppigst forekommende retningslinjer i husreglene handlet om integritet, nemlig om journalistenes forhold til verv og medlemskap (70 prosent), aksjer og økonomiske interesser (68 prosent) og sponsing (68 prosent). Et flertall av de undersøkte reglene hadde retningslinjer om anonyme kilder (65 prosent), og disse var som oftest noe mer konkrete enn -retningslinjene om kildevern i Vær Varsom-plakaten.

De temaene som oftest forekom i innholdsnormene gjaldt bildebruk (65 prosent) og upartiskhet/balanse (62 prosent). Andre retningslinjer som fantes i et flertall av reglene, var tekstreklame (59 prosent), hensyn til barn (56 prosent), retting av feil (56 prosent), kildenes rettigheter (56 prosent) og gaver (56 prosent). Dessverre viste 2006-undersøkelsen også at det var skremmende lav kunnskap om husreglene både blant redaksjonsledere, som ikke kunne svare på om reglene eksisterte, og blant journalister, som ofte ikke kunne gi eksempler på hva reglene omhandlet.

I forebyggende arbeid med konkrete punkter i plakaten, er det grunn til å peke på de sakstypene som oftest ligger på toppen av bruddstatistikken fra PFU. Disse temaene følger her:

 

«Samtidig imøtegåelse» og kildebruk

Vær Varsom-plakatens krav om kontradiksjon – at en part som er utsatt for sterke faktiske beskyldninger, skal få komme samtidig til motmæle – er blant de mest sentrale krav i hele plakaten. Derfor er det ganske ufattelig at brudd på nettopp dette punktet år etter år går helt til topps på bruddstatistikken vår. I de siste 15 årene er det bare i 2002, 2004, 2005 og 2012 at punkt 4.14 om samtidig imøtegåelse ikke står på toppen av statistikken. Så sent som i 2013 var det hele 33 tilfeller av brudd eller kritikk på dette punktet. Det er en rekord som vi må håpe blir stående!

Som et resultat av det bedrøvelige resultatet satte NR ned den såkalte «4.14-skvadronen» som skulle komme redaksjonene til unnsetning, i arbeidet med å få styrket gjennomføringen av samtidig imøtegåelse. Sju av ti redaktører svarte i en undersøkelse i 2015 at de hadde hatt nytte av tiltaket.

Etter 2013 er antall brudd på 4.14 heldigvis gått ned til henholdsvis 15 i 2014 og 23 brudd i 2015 (begge tall inklusive «kritikk»). Det er fortsatt alt for mange, men det er et lite lyspunkt i bruddsakene disse to årene at redaksjonene i økende grad har vært oppmerksom på at beskyldningene de har publisert krevde samtidig imøtegåelse.
Mens redaksjonene i 2013 syntes ikke å tenke på 4.14 i det hele, skyldes fellelsene både i 2014 og særlig grad i 2015 at man a) ikke har anstrengt seg nok for å innhente imøtegåelsen, b) ikke klarer å dokumentere forsøkene som er gjort, eller c) fordi man har slurvet med å gjengi beskyldningene fullt og helt. Det er også verdt å merke seg at det bare var ett tilfelle av at samme redaksjon ble felt etter 4.14 i samme år, og at det er færre «faste» gjengangere blant redaksjonene som er felt.

Et annet punkt i plakaten som også ligger nær klagetoppen, er punkt 3.2 om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Det er i og for seg ganske naturlig, for samtidig imøtegåelse og krav til godt kildearbeid hører oftest sammen. Dersom du ikke har gitt stemme til en angrepet part, har du ofte også brutt kravet til godt kildearbeid.

I 11 av de 33 sakene der redaksjonene ble felt for manglende samtidig imøtegåelse i 2013, var de også innklaget for brudd på punkt 3.2 om kontroll av opplysninger, og i åtte av disse sakene ble redaksjonene felt etter begge punktene. Slike dobbeltbrudd finner vi ikke i 2014, men i 2015 var det åtte tilfeller der medier samtidig ble felt både etter 3.2 og 4.14.

Husk også at manglende samtidig imøtegåelse og kontroll av opplysninger er sentrale også i rettslige vurderinger. (Se advokat Vidar Strømme om søksmål i kapittel 11)

NR-sekretariatet har hvert år de senere år gjennomført grundige analyser av de sakene der redaksjonene er felt etter punkt 4.14. Det er gjennomgående slik at det er én-kildesaker eller ensidige partsutspill som dominerer sakene i alle år etter 2000. Det er nettopp slike saker som bør få varselklokkene til å ringe skarpest i redaksjonene.

 

Tilbud må gis på ordentlig vis

Dernest er det altså en gjennomgående feil at forsøk på å tilby samtidig imøtegåelse ikke gjøres klart eller ryddig nok. Den som er utsatt for beskyldningene har i mange tilfeller ikke fått tilstrekkelig informasjon om hva beskyldningen går ut på, eller presis nok informasjon om hva som skulle publiseres. Dermed får man heller ikke tilstrekkelig grunnlag for å gi noen imøtegåelse. Det er mediet som har ansvar for å dokumentere eller sannsynliggjøre at tilbud om imøtegåelse er gitt, og at det er skjedd på en tilfredsstillende måte.

De siste tre–fire år er det faktisk gjort forsøk på å innhente samtidig imøtegåelse i rundt halvparten av tilfellene der PFU-behandlingen endte med brudd. I alle disse tilfellene var det altså mangler ved forsøkene som førte til at brudd ble konstatert. Enten at forsøkene ikke var tilstrekkelige i omfang eller varighet, at de var mangelfulle, ikke presist nok gjengitt eller gitt for kort svarfrist.

Dokumentasjon av gitt tilbud om samtidig imøtegåelse kan sikres på flere måter, for eksempel gjennom gjenparter av eposter, SMS-meldinger eller vanlige brev, eventuelt utskrifter av telefonlogger som dokumenterer antall, varighet og tidsperiode for forsøk på kontakt med den som skal ha samtidig imøtegåelse.

Heldigvis er det få gjengangere blant synderne i dette landskapet, men i 2009 ble TV2 felt hele fem ganger for manglende samtidig imøtegåelse, og NRK kom ikke langt etter: Fire ganger ble fire ulike NRK-redaksjoner felt i 2009. Både TV 2 og NRK ble også felt tre ganger hver i 2013, men senere er tallene gått ytterligere ned.

 

«Legg vekt på saklighet og omtanke»

Punkt 4.1 i plakaten stiller krav om å legge «… vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon». Dette er antakelig det vanskeligste punktet å drive forebyggende arbeid på. Her er det ikke lett å påvise klare fellestrekk ved sakstype, metode, tema eller sjanger som er felt. Blant reportasjer som er felt de siste årene, skal vi likevel forsøke å beskrive noen.

I flere saker som brøt med god presseskikk har omtalen gått forholdsvis langt inn på personlige forhold, og i én sak er omtalen av en dødsulykke unødig detaljert og viste blant annet bilde der føttene til en av de forulykkede var med. Førstesidehenvisning til et leserinnlegg med harde angrep mot en enkeltperson, uten samtidig imøtegåelse, var årsak til brudd i et tilfelle.

Utvalget har uttalt at bilder, «spesielt på avisenes førstesider, har større gjennomslagskraft og oppleves som mer belastende enn ren skriftlig omtale inne i avisen». I et tilfelle påtalte utvalget at en avis trakk frem et personnavn til et bilde tatt på 1960-tallet, med belastende kontekst, uten at bruk av bildet ble klarert med vedkommende på forhånd.

NR har tidligere kritisert at punkt 4.1 ofte er brukt av PFU som en «sekkepost» for å plassere brudd som man ikke har kunnet feste til andre punkt i plakaten. I et tilsvar fra PFU og Norsk Presseforbund i 2009 ble dette imøtegått. Det ble dessuten uttalt følgende om hvordan PFU og NP selv ser på innholdet i punkt 4.1:

Saklighet viser til hvorvidt publiseringen er saksvarende, og det er rimelig samsvar mellom omtalen og sakens realiteter. Brukes for eksempel begreper eller vinklinger som åpenbart virker stigmatiserende eller stemplende for de omtalte, uten at disse begrepene er tydelig knyttet til sakskomplekset, eller er relevant for publikums forståelse av saken, er dette å karakterisere som «manglende saklighet». I alvorlige tilfeller vil dette rammes nettopp av pkt. 4.1 i Vær Varsom-plakaten.

Omtanke handler om redaksjonenes evne til å vurdere den situasjonen som de omtalte i saken befinner seg i, om deres sårbarhet, og deres opplevelse av begreper og vinklinger som brukes.

Etikk handler ofte om hvordan en sak oppleves av de berørte, ikke minst i saker der det er asymmetri mellom partene. Mange mennesker opplever at pressen og pressens organer ikke forstår og ikke tar inn over seg den opplevelse man har av plutselig å havne i medienes søkelys, særlig når man ikke har opplevd det før. Da står man overfor en asymmetri mellom en profesjonell redaksjon på den ene siden, og en eller flere utrente og utsatte enkeltmennesker på den andre. Sistnevntes opplevelse av situasjonen er da en uunngåelig del av det sakskomplekset som PFU i en etisk vurdering vil måtte forholde seg til. Men også her trengs det opplæring i og av redaksjonene, et arbeid vi mer enn gjerne vil bidra til.

 

 Identifisering og anonymisering

Spørsmålet om å bruke navn eller ikke er langt det største tema i etikkdebatten i norske redaksjoner; og det gjelder på flere områder: Spørsmålet om å identifisere eller anonymisere personer som omtales for kritikkverdige forhold (VVP pkt 4.7), spørsmålet om å kreve identifisering eller navn på personer som skriver innlegg og om det skal være ulike regler på papir og på nett, samt spørsmålet om når og hvordan man skal akseptere bruk av anonyme kilder.

Alle spørsmålene egner seg for mer utfyllende retningslinjer enn Vær Varsom-plakaten gir, og gjerne i form av husregler. Det siste spørsmålet, anonymitetsrett og vern for kilder, er det mindre grunn til å sende ut på en lang prosess i redaksjonene. Ettersom dette går direkte inn i kjernen av redaktørens ansvar, bør retningslinjene her gis som klar instruks fra ansvarlig redaktør. (Se kapittel 8: Slik verner du kildene dine)

At anonymisering og identifisering bør få klarere og mer utdypende retningslinjer enn de generelle reglene i Vær Varsom-plakaten, skyldes at den enkelte redaksjon på et så sensitivt område bør ha regler eller retningslinjer som er konsekvente. Ingen kritikk er så sviende og farlig for troverdigheten, som den som treffer blink med påstander om tilfeldigheter og kanskje også om bevisste tilfeldigheter. Redaksjonene bør kunne vise til konsekvente regler og til eksempler som godtgjør hvordan de praktiserer reglene i slike vanskelige saker. Antall klagesaker på dette punktet har sunket en del de siste 20 årene. Betegnende for saker der mediene er felt, er at omtalen i de fleste tilfeller har skjedd på et tidlig stadium av en sak, og i kriminalsaker oftest før siktelse er tatt ut.

 

Bruk «anonymiseringstrappen»

I diskusjonen om anonymisering og identifisering kan man gjerne ha et sideblikk også til det rettslige: Domstolene regner folk som identifisert selv om bare en liten del av publikum er i stand til å gjenkjenne en person. Vedkommende vil være utsatt for usann ærekrenkelse også om personkretsen bare omfatter familie, venner og kolleger. Skal man anonymisere slik at det aksepteres av domstol, må det gjøres helt og fullt. Da kan det være nyttig å bruke identitetstrappen eller anonymiseringstrappen: For hvert trinn man går oppover trappen, sammenholdt med selve sakshistorien, vil flere kunne identifisere personen.

  • Persondetaljer
  • Boligfoto
  • Personfoto
  • Navn
  • Adresse
  • Anonym personhistorie
  • Arbeidssted
  • Hjemkommune
  • Yrke
  • Familiestatus
  • Hjemdistrikt
  • Alder
  • Kjønn

 

Tenk på konsekvensen for barnet

Vær Varsom-plakatens punkt 4.8 om barn var opprinnelig en advarsel mot å identifisere barn som ble omtalt i forbindelse med familietvister eller barnevernssaker. Punktet fikk en ny og nøye forberedt tekst i 2001:

Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke til eksponering. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker. 

Generelt må det kunne sies at mediene i dag – sammenlignet med tiden før årtusenskiftet – viser langt større ansvar ved omtale av barn. Det er sjelden å oppleve ensidige og krenkende oppslag, og det er blitt større oppmerksomhet ved avisenes førstesider i saker der barn kan være sårbare lesere. Dette er det først og fremst barneombudet og barnepsykolog Magne Raundalen som har vært opptatt av, og som også medvirket til å få på plass det reviderte punktet om barn i plakaten.

De fleste år etter årtusenskiftet kan antall fellinger etter dette punktet telles på én hånd. Høyeste tall for brudd er åtte i 2007 og sju i 2013. Mange av disse bruddene skyldes publisering i en slik form at barn kunne identifiseres.

UNICEF Norge, i samarbeid med Magne Raundalen og Jon--Håkon Schulz og med støtte fra NP og NR, har utarbeidet en såkalt «forsideplakat» med tre hovedpunkter, for å minne om hvordan barn kan rammes av skremmende hendelser på forsidene. Plakaten følger som vedlegg 4.

Sørg for at titler har dekning

Vær Varsom-plakatens punkt 4.4 om at overskrifter, henvisninger og introduksjoner mv skal ha dekning i stoffet, er et punkt som har gått litt opp og ned på statistikken for brudd. I 2015 var det hele ti brudd, og flere gjaldt det som er kalt sitatstrektittel eller replikkstrektittel.

Det er etter hvert en utbredt teknikk å bruke et utsagn, for eksempel en påstand, i titler. Det er ikke alltid like vellykket. PFU har slått ned på en del tilfeller der innholdet i tittelen rimer dårlig med det som framkommer i stoffet. Noen ganger kan det også se ut som utsagnet egentlig er en tolkning eller sammendrag av et dokument, og blir presentert som utsagn, med strek, enten tale-, replikk- eller sitat-strek.

Punkt 3.7 i plakaten gir retningslinjen for hvordan utsagn skal formidles i skriftmedier. Hovedregelen er at meningsinnholdet i utsagn (i referat, intervju eller kommentar) skal gjengis når det brukes talestrek, og at anførselstegn skal brukes når gjengivelsen er ordrett.

Da kan det skje en del forenklinger og unøyaktigheter, særlig når det til en reportasje eller et intervju skrives ingress og ekstra særlig til henvisningstekst og tittel på første side. I den prosessen, som i skriftmedier ofte går gjennom flere personer, kan endelig overskrift ha fått en ganske annen betydning enn det som opprinnelig kom fra kilden.

 

Bør redaksjonen varsle om publisering?

Et mulig tema for drøfting og forebygging av etiske dilemmaer i redaksjonen kan være spørsmålet om man bør ha egne retningslinjer for varsling av enkeltpersoner eller miljøer i forbindelse med at publisering skal skje.

Det er som kjent ingen bestemt retningslinje eller punkt som krever slik varsling, men det finnes i PFU-avgjørelser med tolkninger både av punkt 3.9 (opptre hensynsfullt), 4.1 (saklighet og omtanke) og 4.6 (vis hensyn ved omtale).

Senest kom PFU i en sak i 2015 til at det var brudd på omtankekravet i 4.1 at en avis publiserte navnet på en søker til lederstilling i en kommune, til tross for at han hadde bedt om ikke å bli oppført på den offentlige søkerlisten. Tidligere har PFU også tildelt kritikk for at en avis ikke varslet en tidligere kjæreste av et intervjuobjekt om omtale som skulle komme, og det samme ved omtale av en kvinnes privatliv, beskrevet av hennes datter. Begge disse tilfellene ble kritisert med utgangspunkt i 3.9 i plakaten. Det samme punktet var grunnlag for brudd ved omtale av en grav som var pyntet på en noe spesiell måte, og som avisen omtalte uten å informere de pårørende.

PFU har i andre saker påpekt at forhåndsvarsling burde vært gitt, blant annet om bildebruk, men uten å utdele kritikk eller konstatere brudd på god presseskikk. I noen saker har utvalget frifunnet redaksjoner, blant annet med henvisning til at det er gitt varsler før publisering.

 

B: Når du er klaget inn

Det er publikasjonen, ved ansvarlig redaktør, som blir klaget inn for PFU.

De aller fleste medier har publisert en PFU-ramme eller -merke, på papir eller på nett, eventuelt sammen med Redaktørseglet og Redaktørplakaten, og her oppfordres den som har noe å klage på, til å ta direkte kontakt med redaksjonen eller redaktøren. Da er det viktig at klagerne tas imot på en seriøs måte.

Dessverre har redaksjonene fått ord på seg for å være arrogante og lite villige til å lytte til folk som henvender seg til redaksjonene. En undersøkelse gjennomført av Institutt for Journalistikk viste at nettopp ordet «arrogant» var det som gikk igjen når publikum beskrev sin opplevelse av mottakelsen i redaksjonene. Undersøkelsen er rett nok gjort for en del år siden[4], men beskrivelsen går fortsatt igjen i mange sammenhenger. Dersom det skal lykkes å få til en minnelig ordning i en sak som ellers kan havne i PFU, og ende med brudd på god presseskikk, er det i alle fall en forutsetning at førsteinntrykket hos klageren ikke ødelegger alle muligheter.

 

Minnelig ordning

Oppfordring til minnelig løsning skjer også gjennom PFU-sekretariatets behandling. Dette sekretariatet bør imidlertid neppe engasjere seg direkte som mekler. Det er større grunn til å spørre om ikke NRs sekretariat kan bistå i forsøk på å løse en strid, slik at det blir en minnelig ordning.

For redaktøren er det viktig i klagesaker å ha med seg redaksjonen, og særlig den medarbeider som er ansvarlig for den påklagde reportasjen. Det er avgjort en god start at medarbeider og redaktør har en skikkelig samtale om klagen, før redaktøren innleder drøftelser med klager, saksbehandlere i PFU, eller mekler/rådgiver i NR. For de fleste er slik samtale med den som laget innholdet som er påklagd selvsagt, men IJ-undersøkelsen i 1997 viste faktisk at dette ikke skjedde i en god del tilfeller.

Foreløpig er det ikke noe stort antall PFU-klager som blir løst i minnelighet, men det var en klar positiv utvikling i 2015 da antall MO-saker ble doblet. Noen av de største redaksjonene har to–tre klager som er avklart på denne måten. Det kan skyldes at det er disse redaksjonene som også får mange klager, men det er interessant å notere at det også er disse redaksjonene som har vist at de tar PFU-klager på alvor, og som har satt mye inn på å behandle klagene og klagerne seriøst.

Styret i Norsk Presseforbund har i 2016 oppfordret både eget sekretariat og Norsk Redaktørforening om å forsterke arbeidet med tilrettelegging for minnelige ordninger.

 

Tilsvar til klage

Mange redaktører går «svært høyt på banen» i sine tilsvar til PFU, i den forstand at det er få eller ingen innrømmelser, og ofte kommer heller ytterligere klander av klageren. Dette er sjelden den beste strategi før PFU-behandlingen. En saklig og nøktern gjennomgåelse av klagepunktene, med eventuelle nødvendige innrømmelser, vil klart tjene både redaktørrollen, publikasjonen og bransjen langt bedre enn en forsterket krangel med klageren.

Dersom du vil fastholde publiseringen, er det spesielt viktig at både form og innhold er saklig og overbevisende, både overfor klager og PFU. Redegjør spesielt for hvilke vurderinger som ble gjort, og forklar grundig hvorfor publisering måtte skje som den gjorde.

Gi gjerne eksempler på tidligere publiseringer som kan vise at redaksjonens vurderinger og valg bygger på eventuelle egne husregler og konsekvent praksis, og finn gjerne eksempler fra tidligere PFU-praksis og fra Vær Varsom-plakatens forarbeider som kan støtte ditt standpunkt.

Databasen med tidligere PFU-saker fra og med 1991 er et godt hjelpemiddel til å finne lignende saker, og Gunnar Grans bok Vær Varsom med forarbeidene til revisjonen av plakaten i 1994 er et annet viktig hjelpemiddel. Trenger du ytterligere bistand, også om forarbeider til revisjonene etter 1994, kan du kontakte NR-sekretariatet.

 

Krav om penger

Fra tid til annen får NR-sekretariatet spørsmål om det er vanlig å gi oppreisning eller erstatning i form av penger, eller refusjon for kostnader til advokat i forbindelse med PFU-klager. Til det er svaret nei, og det må advares mot en slik utvikling.

Klageordningen til PFU er etablert for å være en enkel og lettvint måte å ta opp klager mot mediene på, og ordningen stiller ikke store krav til klager eller klagene. Det bør strengt tatt ikke være nødvendig å engasjere advokat for å fremme en klage overfor PFU, selv om noen velger å gjøre det. Det er som oftest firmaer, organisasjoner, myndigheter og «rikfolk», som ikke selv vil bruke tid på å klage. De fleste vil alltid kunne finne noen som er skriveføre nok til å få fremført sin klage, uten at det må koste penger.

Redaktøren kan imidlertid i visse situasjoner godt spandere boksjekk, blomster eller konfekt på en person som redaksjonen har behandlet dårlig, i stedet for å fortsette som motparter i klagesak. Det kan ofte vise seg å være en god investering å vise litt ydmykhet eller medfølelse overfor klager, og særlig overfor den som klager med rette.

 

C: Etterpå – felt eller frifunnet

Første bud etter at PFU har fattet en avgjørelse i saken, er å publisere uttalelsen på den måte som er fastsatt for ditt medium – med mindre avgjørelsen ikke skal publiseres offentlig.

Det er særlig viktig at dette skjer på en god måte dersom innhold som er felt ble publisert på nett, slik at PFU-avgjørelsen kommer tydelig frem også når nettinnholdet lagres for ettertid, og antakelig kan gjenfinnes ved søk i digitalt materiale.

Ved en fellende kjennelse (både «brudd» og «kritikk» regnes som fellende), bør det vurderes om du som ansvarlig redaktør skal be klageren om unnskyldning, eller komme med en annen form for reaksjon overfor vedkommende. Kanskje bør han eller hun inviteres til å kommentere avgjørelsen, eller kanskje er det en idé å invitere ham eller henne til en evaluering i redaksjonen?

Er saken slik at det bør fastsettes en ny bestemmelse i husreglene eller ny retningslinje i instruks, bør dette også gjøres snarest mulig.

Er avgjørelsen slik at du og dine kolleger virkelig reagerer negativt, at avgjørelsen må være feil eller tolkningen av plakaten er feilaktig, bør dette tas opp med Norsk Redaktørforening. Styret i NR har hvert år en gjennomgåelse av PFU-saker, slik at foreningen har grunnlag for synspunkter ved neste revisjon av Vær Varsom-plakaten. Det forekommer også at NR gir synspunkter direkte til NP og PFU om mangler eller kritikkverdig behandling av klagesaker.

 

10 huskeregler (ikke prioritert, alle er like viktige!):

  • Hvis redaksjonen ikke har husregler, bør det vurderes å lage slike.
  • Vær tydelig i krav til medarbeiderne om korrekt opptreden -overfor kilder.
  • Ha klare regler om kilders rett til å høre eller se egne sitater før publisering.
  • Gi klare regler om at redaktøren skal varsles når saker bygger på -anonyme kilder.
  • Gi klare regler om når det skal skje anonymisering og identifisering.
  • Gi klare regler om at redaktøren skal varsles når kontroversielle saker publiseres.
  • Driv kontinuerlig kampanje i redaksjonen for samtidig imøtegåelse.
  • Vær særlig oppmerksom ved bruk av gamle bilder og i saker om barn.
  • Samarbeid med medarbeider(e) som laget de påklagde reportasjene.
  • Opptre åpent, saklig, redelig og korrekt overfor klager.

 

Litteratur:

Både www.presse.no og www.nored.no har diverse veiledninger og kommentarer til Vær Varsom-plakaten, og selve plakaten kan du også bestille som veggplakat fra NP.

Brurås, Svein: Etikk for journalister. Fagbokforlaget, Bergen 2014 – 5. utgave, 348 sider.

Brurås, Svein: Kriminaljournalistikkens etikk: PFU-uttalelser belyst fra moral-filosofiske posisjoner. Universitetet i Bergen 2009, 359 sider.

Gran, Gunnar: Vær Varsom. Forarbeid til revisjon av etiske normer for trykt presse, radio og fjernsyn. IJ-forlaget 1994, 113 sider.

Grimstad, Carl-Erik: Privatlivets ufred: Når ord og bilder krenker. IJ-forlaget Kristiansand 2008, 359 sider.

Helle, Hallvard og Strømme, Vidar (red.): Kommentarutgave til Vær Varsom-plakaten. Cappelen Damm, Oslo 2016, 274 sider.

Nybø, Reidun Kjelling: Fra tabu til tema: Selvmord i mediene. IJ-forlaget Kristiansand 2007, 136 sider.

Røssland, Lars Arve: Media og det menneskelege: moralfilosofiske utgangspunkt for journalistisk etikk. Samlaget, Oslo, 2007, 183 sider.

Røssland, Lars Arve; Brurås, Svein og Østbye, Helge:Morderjakt og mediemakt – journalistisk metode, sjanger og etikk i dekning av Orderudsaken. Cappelen forlag, Oslo 2006, 208 sider.

Øy, Nils E: Medierett for journalister. Cappelen Damm, Oslo 2013, 472 sider.