Kapittel 12 - Opphavsrett – hva må du passe på?

Pernille Børset, fagsjef for medie- og næringsjuss, Mediebedriftenes Landsforening

For redaktører har opphavsrett og reglene om bruk av åndsverk stor betydning. På den ene siden forvalter man store mengder åndsverk som ansatte og andre bidragsytere har skapt, og ønsker i stor grad å skjerme disse fra andres bruk i konkurranse med bruk i egne medier. I så måte er det viktig med et sterkt opphavsrettslig vern. På den andre siden havner man stadig i situasjoner der det er nødvendig eller ønskelig å gjengi andres verk.

For å balansere opphavsmannens eneretter er det i åndsverksloven en rekke låneregler som gir andre enn rettighetshaver mulighet til å bruke verk i forskjellige sammenhenger. Jeg vil forsøke å ta for meg noen av de lånereglene som er viktigst for mediene når det gjelder bruk i redaksjonell sammenheng.

Bestemmelsene har kun betydning der verket det siteres fra er vernet etter åndsverksloven. Det vil si at det må være et åndsverk eller et fotografisk bilde.

Dersom det er mer enn 70 år siden opphavsmannen døde (eller for fotografiske bilder mer enn 15 år siden fotografen døde samt mer enn 50 år siden bildet ble laget), eller dersom det ikke er et åndsverk kan det gjengis uten tanke på åndsverklovens § 22 (se nedenfor).

Det er viktig å merke seg at offentlige dokumenter er helt unntatt fra åndsverksloven, jf. § 9. Dette gjelder både norske og utenlandske lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse og som er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg eller utgitt av det offentlige. Offisielle oversettelser av slike tekster er også uten vern. Dette innebærer at for eksempel NOU-er, rapporter fra granskningskommisjoner, proposisjoner og dommer kan gjengis fritt. Dette er frembringelser som fyller de alminnelige vilkårene for opphavsrettslig vern, men hvor hensynet til ønsket om å spre slik informasjon går foran behovet for vern. At slike dokument er helt unntatt fra loven innebærer at det heller ikke er noen plikt til å opplyse om kilden.

I utgangspunktet gjelder bestemmelsen ikke utredninger og lignende som er bestilt av det offentlige, men utarbeidet av private, men dersom slike utgis av det offentlige, vil også disse falle inn under unntaksregelen i § 9. Dokumenter som ikke er laget særskilt for bruk i offentlige dokumenter, men som siteres eller gjengis som vedlegg, for eksempel i en NOU vil falle utenfor. En forsker som har skrevet en artikkel og som tillater at denne trykkes i tilknytning til en offentlig utredning, frasier seg altså ikke sitt opphavsrettslige vern ved å akseptere slik gjengivelse.

Hvis det er et åndsverk, vernetiden ikke er ute, det ikke er unntatt fra åndsverksloven og bruken heller ikke faller inn under en låneregel, må man innhente samtykke fra rettighetshaver for å kunne gjengi verket. Som oftest innebærer det at man må finne opphavsmannen og kontakte denne. En del stoff, for eksempel på Internett, er imidlertid offentliggjort med en aksept fra rettighetshaver om at dette på visse vilkår kan gjengis av andre. For eksempel innenfor Creative Commens-lisenser. Her er det viktig å sette seg inn i de aktuelle vilkårene, bl.a. med hensyn til kreditering og merking, samt huske på at bruk i medier regnes som kommersiell bruk.

Man skal alltid navngi opphavsmannen og kilden i tråd med god skikk. Det er både hensynet til opphavsmannen og leserens mulighet til å finne frem til kilden som ligger bak kravet om kreditering og kildehenvisning. Hva som er «god skikk» vil avhenge av praksis, og ikke minst hva som er teknisk og praktisk mulig. Det må antas at dersom det ikke er vanskelig eller urimelig, skal opphavsmannen navngis.

Lånereglene til fordel for mediene overlapper hverandre til en viss grad. I slike tilfeller er det den gunstigste regelen for mediene som må legges til grunn.

 

Sitatretten

Sitatretten er en av de viktigste lånereglene for mediene. Holder man seg innenfor sitatretten, behøver man verken be om samtykke eller betale for bruken. Sitatretten er en nødvendig forutsetning for meningsutveksling og formålet er – litt enkelt sagt – å sikre den alminnelige diskusjonsfrihet. Ved å gjengi relevante deler av for eksempel en avisartikkel, en uttalelse på tv, eller en scene i en film kan man gjøre rede for hva som har blitt sagt, ment eller gjort på en presis måte. Alternativet ville være å beskrive eller gjengi med egne ord eller bilder, noe som blir mer upresist, vil lettere kunne føre til misforståelser og kanskje ikke yte verket man beskriver rettferdighet.

Selv om sitatretten ikke er begrenset til kun å gjelde i samfunnsdebatten, vil formålet være et viktig tolkningsmoment. Utenfor formålsområdet vil retten til å sitere være snevrere enn der man kan begrunne siteringen med hensynet til den alminnelige diskusjonsfrihet. Dette medfører bl.a. at det er antatt at retten til bruk av sitat i reklameøyemed er begrenset.

 

Åvl § 22 lyder: Det er tillatt å sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

For at et sitat skal være lovlig må følgende være oppfylt: Det kan kun siteres fra lovlig offentliggjort verk

Tilgjengeliggjøring for allmennheten kan skje ved spredning, visning og fremføring. Dette betyr at man ikke kan sitere fra for eksempel utkast og manus, fra private brev, fra musikk eller film som ikke med opphavsmannens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten. Dersom et plateselskap eller en musiker har lagt ut sitt nye verk på sin eller plateselskapets hjemmeside eller YouTube, må det regnes som tilgjengeliggjort for allmennheten selv om det ikke er gitt ut på cd eller på annen måte for salg, fremført på en åpen konsert eller lignende. Hvis musikken derimot er lagt ut av andre, bør man sjekke om den er lovlig tilgjengeliggjort for allmennheten på annet vis. Om verket i ettertid blir trukket tilbake, har ikke betydning. Hvis noen legger ut en lite gjennomtenkt videosnutt av seg selv på nettet, vil man kunne sitere fra denne selv om vedkommende angrer seg i ettertid og fjerner videoen.

I helt spesielle tilfeller kan man tenke seg lovlig sitat fra ikke offentliggjorte verk. Det må i så fall hjemles i hensynet til den alminnelige ytringsfrihet, jf. Grunnlovens § 100 eller EMK art. 10.

 

Sitatet må være i tråd med god skikk

«God skikk» henviser til en etisk standard – sitatet må være lojalt.

Hva som er god sitatskikk vil avhenge av sedvane og praksis på området. Det betyr imidlertid ikke at enhver praksis er i tråd med god skikk. En urimelig sedvane blir altså ikke lovlig bare fordi den er utbredt. Sitatretten er en lånerett fra opphavsmannens enerett, og man må ved vurderingen av om sitatet er i tråd med god skikk foreta en rimelig avveiing av partenes interesser.

Birger Stuevold Lassen har beskrevet dette som «Det som skikkelige og ansvarsfulle folk anser som redelig og all right bruk av andres åndsverk».

Dette gir visse begrensninger i sitatretten, jeg skal her ta for meg noen av de viktigste punktene:

  • Sitatet vil som oftest måtte settes i en sammenheng. Man kan tenke seg at løsrevne sitater i visse tilfeller også er tillatt, men det forutsetter at rettighetshaverens økonomiske og ideelle interesser ikke trues. Løsrevne sitat er nok ikke tillatt om man gjengir substansielle deler av et verk, eller når man gjengir et verk i sin helhet. Man skal også passe seg for å bruke så lange eller mange sitater at disse blir hovedsaken.
  • Sitatet må være lojalt i forhold til opphavsmannens økonomiske interesser. I dette ligger det at sitatbruken ikke skal true opphavsmannen/rettighetshaverens økonomiske interesser, for eksempel ved å spre sitatet på en måte som går ut over salg eller bruk av originalverket. Eller ved gjentatte ganger å bruke sitat fra en eller få rettighetshavere selv om det kunne være like naturlig å bruke verk fra andre opphavsmenn.
  • Sitatet må være lojalt mot det verket det siteres fra. Man kan ikke plukke ut et sitat som gir ett inntrykk av opphavsmannens mening dersom det fremgår av sammenhengen og resten av uttalelsen at han mener det motsatte. Dette stiller seg selvsagt annerledes om setningen trekkes ut som «Dagens sitat» hvor poenget nettopp kan være å vise frem rare, spissede eller morsomme utsagn. At sitatet skal være lojalt innebærer ingen skranker mot å viderebringe sitat dersom opphavsmannen angrer på formuleringen eller ikke lenger liker verket sitt.
  • Sitatet må fremstå som et sitat. I tekst for eksempel ved at man setter sitatet i kursiv eller bruker innrykk, eller på annen måte markerer at dette er et sitat. I andre sammenhenger kan det være nødvendig at man gjør oppmerksom på sitatet i reportasjen.

 

Det kan kun siteres i det omfang som er nødvendig for å oppfylle formålet med sitatet

Dette innebærer en begrensning i forhold til hvor mye av verket som kan gjengis. I praksis vil det ofte bety at man kun kan sitere deler av et verk, men i enkelte tilfeller kan det være lovlig å sitere et helt verk. For eksempel et helt dikt som består av ett vers, så fremt de andre vilkårene for lovlig sitat er oppfylt. Det kan ikke oppstilles noen generell regel for hvor langt et lovlig sitat kan være. Det må avhenge av en konkret vurdering, hvor man bl.a. må se på hvor mye sitatet utgjør av det verk det siteres fra og hvor stor andel det utgjør av det verk sitatet inngår i. Sitatet må kunne være så langt at man får frem det som er hensikten med sitatet. For den som siteres er det ikke nødvendigvis en fordel at sitatet er så kort som mulig. Meningen og nyansene kan komme bedre frem i et litt lenger sitat. Et bredere utsnitt av verket det siteres fra, kan også være nødvendig for ikke å krenke opphavsmannens ideelle rettigheter.

I rettspraksis har man vært varsomme med å overprøve medienes vurderinger av hvor stor del av verket det er grunn til å ta med. Så fremt sitatet ellers er i henhold til god skikk, og særlig om man befinner seg innenfor sitatrettens formålsområde, bør domstolene være tilbakeholdne med å overprøve de redaksjonelle vurderingene med hensyn til hvor mye som siteres. Dette betyr selvsagt ikke at det er fritt frem, domstolene vil helt sikkert slå ned på åpenbare misbruk av sitatretten.

Utenfor formålsområdet må sitatene være helt korte. Muligheten til å sitere i markedsføring er svært begrenset.

 

Bruk av kunst og fotografier

Innledning

For mediene er åndsverkslovens §§ 23 og 24 annet ledd sentrale låneregler. Disse gir adgang til å gjengi kunstverk og foto i tilknytning til en kritisk og vitenskapelig fremstilling, i enkelte tilfeller der kunstverket/fotografiet spiller en underordnet rolle i sammenhengen og ikke minst ved omtale av dagshendelse. Noen av reglene gir mediene rett til å bruke verket uten rettighetshavers samtykke, men mot et vederlag. Andre regler gir rett til slik bruk uten vederlag.

På samme måte som for sitatretten må verket/fotografiet være lovlig offentliggjort dersom det skal gjengis med hjemmel i lånereglene. Et fotografi eller kunstverk anses som lovlig offentliggjort dersom det med opphavsmannens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten, eller dersom han har overdratt eksemplar av dette, og dette er videresolgt eller vist for allmennheten. Det sentrale er om verket eller fotografiet har blitt spredt eller vist utenfor det private området. Reglene om kreditering vil også gjelde tilsvarende.

 

Gjengivelse i tilknytning til kritisk eller vitenskapelig fremstilling

Reglene om dette finner vi i åndsverkslovens 23: Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og i tilslutning til teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring.

Offentliggjort personbilde i form av fotografisk verk kan gjengis i skrift av biografisk innhold.

Bestemmelsene i denne paragraf gir ikke rett til gjengivelse i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse etter første ledd.

Uten samtykke og uten vederlagsplikt kan offentliggjort kunstverk og fotografi brukes i tilslutning til teksten i en kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter. På samme måte som ved sitatretten er det et krav om at bruken skal skje i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger. Gjengivelsen må være en illustrasjon til teksten, og teksten må være hovedsaken i fremstillingen. «Allmennopplysende karakter» må forstås slik at populærvitenskapelige fremstillinger og populærkritikk faller utenfor. Det innebærer at fremstillinger som er ment for «alminnelige lesere», for eksempel generelle artikler om kunstverk, vil falle utenfor. En fremstilling i tilknytning til en fagartikkel i et fagblad vil imidlertid kunne falle inn under denne låneregelen. I forarbeidene til loven er det presisert at selv om det i lovteksten står «tilknytning til teksten» kan det ikke tolkes slik at andre former for fremstilling faller utenfor, slik at man for eksempel i et kringkastingsprogram kan benytte denne låneregelen.

Bestemmelsens andre ledd gir en videre rett til bruk av fotografier. Disse kan man også gjengi i tilknytning til kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter, noe som vel for de fleste medeiere er mer aktuelt enn bruk etter første ledd. Selv om man ikke behøver samtykke fra rettighetshaver, utløser bruken vederlag til opphavsmannen. Også her må bruken skje i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Etter tredjeledd kan offentliggjort personbilde gjengis uten samtykke og vederlag i skrift av biografisk innhold. Bestemmelsen gjelder bare fotografier, og ikke for eksempel malerier. «Biografisk innhold» må antas å omfatte for eksempel en artikkel om en person, men ikke et rent intervju. Artikkelen bør antakelig også være av en viss lengde, for eksempel vil en kort melding om at en person fyller år ikke være nok til å oppfylle kravet om biografisk innhold. Dersom det i biografien omtales andre personer enn «hovedpersonen», er det gode grunner til å tolke bestemmelsen slik at også fotografier av disse kan gjengis.

Det er en viktig begrensning i retten til gjengivelse av kunstverk og fotografier som er beskrevet over. Etter § 23 fjerde ledd kan man ikke gjengi kunstverket eller fotografiet i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse. Dette innebærer at man ikke kan gjengi verket med hjemmel i denne bestemmelsen på medienes nettsider, eller utgi det på dvd eller lignende.

 

Gjengivelse ved omtale av dagshending

For gjengivelse ved omtale av dagshending er § 23a første ledd og § 25 første setning de aktuelle bestemmelser i åndsverksloven.

§ 23a. Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av dagshending. Dette gjelder likevel ikke verk som er skapt med henblikk på gjengivelse i aviser, tidsskrifter eller kringkasting. Opphavsmannen har krav på vederlag med mindre det gjelder dagshending knyttet til det verket som gjengis.

§ 25. Når fremføring eller visning av et verk inngår som ledd i dagshending og denne kringkastes eller gjengis ved film, kan korte avsnitt av verket, eller hele verket hvis det er av lite omfang, tas med ved gjengivelsen.

§ 23a er den viktigste låneregelen for mediene når det gjelder kunstverk og fotografier. Etter første ledd kan mediene gjengi offentliggjort kunstverk eller fotografi ved omtale av dagshending. Selv om det i ordlyden vises til aviser, tidsskrifter eller kringkasting, kan ikke dette tolkes innskrenkende med hensyn til hva slags medium som gjengir. Bestemmelsen dekker også maskinlesbar form.

§ 25 gir rett til å vise korte avsnitt av fremføringer og verk som inngår som ledd i dagshending. Spiller disse en underordnet rolle eller utgjør en del av bakgrunnen, kan hele verket gjengis.

Rekkevidden av bestemmelsene begrenses av begrepet «dagshending». Begrepet ble vurdert av Høyesterett i den såkalte Diana Ross-saken (RT 1995 s 1948) som gjaldt Se og Hørs gjengivelse av bilder fra et fjernsynsintervju med Diana Ross. Dette var første gangen hun lot barna bli avbildet offentlig. Høyesterett pekte på at formålet med bestemmelsen må være å tilgodese allmennhetens interesse med best mulig informasjon om dagsaktuelle hendelser, samt at begrepene «dags» og «hending» gir relativt klare indikasjoner på hva det siktes til. Høyesterett uttalte at det ikke var noen grunn til å tolke begrepet snevert, slik at det må ha særlig stor nyhetsinteresse, eller være av interesse for store deler av befolkningen. Hva mediene selv oppfatter som nyhetsreportasje vil være et viktig element. Men et visst minstemål av generell nyhetsverdi må kreves. Høyesterett pekte videre på at pressen i kjendisreportasjer skaper «nyheter» av helt vanlige hendelser uten virkelig informasjonsverdi for allmennheten. At det er interesse for slikt stoff er ikke nok til at denne type stoff får karakter av «dagshending», og for denne type stoff ligger terskelen relativt høyt.

Adgangen til å vise kunstverk og fotografi etter § 23a er noe videre enn adgangen til å gjengi fremføringer eller visninger etter § 25 første setning. Det er nok at kunstverket eller fotografiet illustrerer eller belyser det forhold som omtales. Det kan for eksempel gjengis et maleri av Munch i forbindelse med omtale av en utstilling med hans verk. Man kan imidlertid ikke gjengi maleriet som illustrasjon til et dikt eller kloke ord for dagen. Dersom dagshendingen ikke er knyttet til selve kunstverket eller fotografiet som vises, har imidlertid opphavsmannen krav på vederlag.

For å kunne gjengi fremføringer eller visninger er det et krav om at disse inngår i dagshendingen. Det behøver ikke å være hovedsaken, det må være nok at verket har en naturlig plass i hendingen. Man kan for eksempel vise et kort klipp av en fremføring som skjer i forbindelse med en demonstrasjon eller lignende selv om demonstrasjonene og ikke fremføringen er hovedhendelsen. Slik bruk er vederlagsfri, og på samme vilkår kan man vederlagsfritt gjengi fotografi eller kunstverk i henhold til § 23a. For eksempel kan man gjengi bilde av Sinnataggen i tilknytning til en sak om hærverk på denne skulpturen, eller gjengi et maleri i tilknytning til en sak om eierskapet til dette.

Et viktig unntak fra retten til å gjengi gjelder kunstverk og fotografier som er skapt med henblikk på bruk i mediene. Det innebærer at man ikke kan bruke andre mediers tegninger eller fotografier med hjemmel i denne bestemmelsen. Man kan for eksempel ikke bruke en faksimile av et annet mediums pressebilde for å belyse en sak.

Hvor verket utgjør bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen

§ 23a, andre ledd: Er et kunstverk eller et fotografisk verk utgitt, eller har opphavsmannen overdratt eksemplar av verk som nevnt, kan verket medtas i aviser, tidsskrifter, bøker, ved film og i kringkasting, såfremt verket utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen.

§ 25, andre setning: Når fremføringen eller visningen av verket bare utgjør en del av bakgrunnen eller på tilsvarende måte spiller en underordnet rolle i forhold til hovedemnet for reportasjen, kan hele verket gjengis.

Etter andre ledd i § 23a kan kunstverk eller fotografi gjengis uten samtykke og vederlag dersom verket utgjør en del av bakgrunnen, eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen. På samme vilkår kan man etter § 25 andre setning gjengi en fremføring eller visning i kringkasting eller film.

Hensynet bak bestemmelsene er «å imøtekomme praktiske behov for å kunne ta bilder eller filme selv om kunstverk vil komme med som en del av bakgrunnen fordi de er en del av omgivelsene hovedmotivet befinner seg i.» jf. Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 131.

Det er ikke adgang til å «krydre» et bilde. Ved et statsrådskifte vil det for eksempel være greit å gjengi bilde av den nye statsråden på kontoret selv om det henger kunst på veggen bak skrivebordet hennes. Men det er ikke anledning til å stille opp statsråden foran et maleri for å få en fin bakgrunn og et spennende fotografi.

Den samme begrunnelsen som over ligger til grunn for § 24 annet ledd og tredje ledd: Kunstverk og fotografisk verk kan også avbildes når det varig er satt opp på eller ved offentlig plass eller ferdselsvei. Dette gjelder likevel ikke når verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

 

Byggverk kan fritt avbildes.  

Med offentlig plass eller ferdselsvei menes uteområder som er tilgjengelige for offentligheten, for eksempel i parker, torg og lignende. Kunstverk i offentlige bygg som rådhus og kirker faller utenfor. Bruk i medier vil i de fleste tilfeller anses som «ervervsmessig utnyttelse». Spørsmålet blir da om verket klart er hovedmotivet eller ei. Det er ikke nok at det er et av flere hovedmotiv. Det må helt klart være hovedmotivet. I motsetning til bruk etter § 23a andre ledd kan man i dette tilfellet gjerne «pynte» et fotografi ved for eksempel å stille opp et intervjuobjekt ved en statue eller lignende, så lenge det fremgår av billedtekst eller omtalen for øvrig at det er personen som er viktigst i motivet.

Byggverk kan fritt gjengis også dersom det klart er hovedmotivet. Med byggverk menes både bygninger, gaterom, bygningsdetaljer, broer osv.

 

Offentlige forhandlinger og debatt

Som nevnt i innledningen er visse offentlige dokumenter unntatt fra åndsverksloven. I tillegg til denne har vi også visse andre regler om gjengivelse av offentlig informasjon i åndsverksloven.

§ 26. Forhandlinger i offentlige forsamlinger, styrer, råd og lignende, i møter av valgte offentlige myndigheter, i rettssaker og på åpne møter som holdes for å behandle allmenne spørsmål, kan, med de begrensninger som følger av § 28, enhver gjøre tilgjengelig for allmennheten uten samtykke av opphavsmannen. En opphavsmann har likevel enerett til å utgi samlinger av sine egne innlegg.

Dette er verk som ikke er unntatt åndsverksloven, men hvor det er låneregler som gir adgang til å tilgjengeliggjøre slike verk uten samtykke og uten å måtte betale vederlag. At disse verkene i utgangspunktet er vernet innebærer at opphavsmannen har sine ideelle rettigheter (retten til å bli navngitt i tråd med god skikk, og vernet mot gjengivelse som krenker opphavsmannen eller verket) i behold, samt at det må opplyses om kilden i tråd med god skikk.

«Forhandlinger» etter § 26 må tolkes utvidende og betyr ikke bare forhandlinger i tradisjonell betydning, men også drøftelser og andre typer møter i styrer, råd og åpne debattmøter om allmenne spørsmål. Videre gjelder det ikke bare muntlige forhandlinger, men også skriftlige uttalelser og innlegg. Rene foredrag vil falle utenfor. Dersom det for eksempel inviteres til et åpent møte hvor en eller flere skal foredra om et tema, vil disse ikke kunne gjengis med hjemmel i § 26. En innledning til en debatt vil derimot regnes som en del av forhandlingene. For at et åpent møte om allmenne spørsmål skal falle inn under bestemmelsen må det være adgang til debatt for de tilstedeværende. Det er altså ikke nok at møtet i seg selv er åpent, også diskusjonen må være åpen for allmennheten. Grensen for hva som faller inn under § 26 eller ikke kan være vanskelig å trekke, og vil bero på en vurdering av hensynet til opphavsmannens interesser på den ene siden og allmennhetens behov for orientering på den andre.

Innlegg som ikke egentlig er et ledd i forhandlingene, vil etter forarbeidene ikke gå inn under gjengivelsesretten, men vil ofte fall inn under § 28 som sier at det kan siteres fra slike verk selv om de ikke er offentliggjort i den utstrekning det er nødvendig for å omtale den sak forhandlingene gjaldt. Det er også adgang til å sitere ved behandling av annen sak dokumentet har betydning for. Det siste innebærer en utvidelse av den alminnelige sitatretten.

§ 33 gir adgang til å gjengi ordskifteprogram som kringkastes og hvor allmenne spørsmål drøftes. Aviser, nettaviser, blogger og andre kan altså fritt gjengi fra diskusjons- og debattprogram i radio og TV så fremt det er allmenne spørsmål som drøftes.

 

Innsynsrett

§ 27. Vern etter denne lov er ikke til hinder for dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og offentleglova eller annen lovgivning.

Loven er heller ikke til hinder for at verk brukes i forbindelse med etterlysning, i etterforskning eller som bevismiddel.

I § 27 slås det fast at innsynsretten etter de alminnelige regler om dokumentinnsyn går foran åndsverkslovens regler om tilgjengeliggjøring for allmennheten. Dette innebærer at innsyn ikke kan nektes med den begrunnelse at tilgjengeliggjøring er en av opphavsmannens eneretter. Innsyn fører ikke til at verket ved selve innsynet anses som offentliggjort eller utgitt. Det er imidlertid etter § 28 adgang til å sitere fra slike verk i tilknytning til den sak dokumentet er knyttet til eller annen sak verket er av betydning for selv om de ikke er offentliggjort.

 

Lenking og embedding

De siste årene har spørsmål knyttet til lenking og embedding i forbindelse med digital publisering blitt stadig mer aktuelle. Kan man fritt lenke til materiale andre har publisert? Og kan man embedde andres bilder (levende og stillbilder) i eget redaksjonelt ”miljø”?

Det første spørsmålet er besvart gjennom blant annet den såkalte Svensson-dommen av 13. februar 2014 fra EU-domstolen. Flere journalister i Gøteborgs-Posten gikk til søksmål mot nyhetstjenesten Retriever og hevdet at det ikke var anledning til fritt å lenke til artikler som opprinnelig var publisert på Gøteborgs-Posten hjemmesider. I forbindelse med ankesaken for svenske domstoler, innhentet den svenske lagmannsretten en såkalt prejudisiell vurdering fra EU-domstolen. Domstolen slo fast at det å lenke til et lovlig publisert materiale som ikke var gjenstand for tekniske skranker (typisk betalingsløsninger) ikke var å betrakte som tilgjengeliggjøring for et nytt publikum, og dermed heller ikke ulovlig.

Når det gjelder embedding (innholdet man lenker til ”hentes” til det nettstedet man lenker fra) har også EU-domstolen kommet med en viktig avklaring. I den såkalte Best Water-saken fra 21. oktober 2014 slo domstolen fast at en konkurrent av det tyske selskapet Best Water GmbH fritt kunne embedde (i praksis streame) en reklamefilm fra Best Water som også var lagt ut på Youtube. Filmen var altså ikke lastet ned, men ble spilt av fra Youtube i en ramme på hjemmesiden til Best Waters konkurrent. EU-domstolen fulgte resonnementet fra Svensson-dommen og konkluderte med at embeddingen ikke innebar en ny tilgjengeliggjøring. Domstolen tok imidlertid ikke stilling til Best Waters anførsel om at videoen var lastet opp på Youtube uten deres samtykke. Det er derfor fortsatt noe uklart hvorvidt materiale som det lenkes eller embeddes til må ha blitt gjort tilgjengelig med rettighetshaverens samtykke.

Det siste spørsmålet ble imidlertid behandlet i den såkalte Playboy-dommen i EU-domstolen (GSV Media mot Playboy – sak nr C-160/15). Saken startet med at noen lekket nakenbilder av den nederlandske kjendisen Britt Dekker i forkant av en planlagt publisering i Playboy. Sladdernettstedet GeenStijl skal ha fått tak i lenken til bildefilene delt denne under overskriften «Fucking leaked! Pictures of [Dekker] naked».

I utgangspunktet kreves det positiv kunnskap om at innhold er publisert ulovlig dersom en privatperson som lenker til dette innholdet skal bli holdt ansvarlig. Dersom lenkingen har et kommersielt formål, som for eksempel ved bruk i mediene, vil det imidlertid legges til grunn en større aktsomhetsplikt. I slike tilfeller forventes det at den som lenker foretar visse undersøkelser om materialet det lenkes til er lagt ut med rettighetshavers samtykke. I praksis vil selvsagt det å sjekke hvem som har lagt ut stoffet gi en pekepinn . Er det NRK som har lagt ut et klipp fra en tv-serie vil man kunne legge til grunn at dette har skjedd med rettighetshavernes samtykke. Dersom det samme klippet er lagt ut av en privatperson er det grunn til å sjekke nærmere.  Hvor langt undersøkelsesplikten går er imidlertid ikke avklart.

 

Oppsummert

  • Åndsverk kan gjengis fritt dersom det er mer enn 70 år siden opphavsmannen døde (eller for fotografiske bilder mer enn 15 år siden fotografen døde samt mer enn 50 år siden bildet ble laget)
  • Offentlige dokumenter er unntatt fra åndsverksloven
  • Det kan ellers kun siteres fra offentliggjort verk
  • Sitatet må være i tråd med god skikk
  • Sitatet må ikke gå lenger enn det formålet betinger
  • Opphavsmann og kilde skal oppgis
  • Offentliggjorte kunstverk og fotografi kan gjengis helt eller delvis i tilknytning til omtale av dagshendinger
  • Offentlige forhandlinger og åpne debatter kan fritt gjengis
  • Opphavsretten legger ingen begrensninger på innsynsretten etter offentlighetsloven
  • Lenking til og embedding av lovlig utlagt materiale på nett er i utgangspunktet tillatt