Kapittel 17 - Redaktørplakaten - prinsipper og praksis

Redaktørplakaten er på mange måter et unikt dokument. Gjennom en frivillig avtale har eierne av en virksomhet frivillig gitt fra seg en del av styringsretten, i bytte mot … kanskje ikke så mye. Bortsett fra troverdighet, noe som seriøse medier fortsatt er helt avhengig av.

Redaktørplakaten ble første gang underskrevet i 1953, av det som den gang het Norske Avisers Landsforbund (senere Mediebedriftenes Landsforening) og Norsk Redaktørforening (NR). Bakgrunnen var et ønske fra NR om å gi redaktørene beskyttelse mot eiere som ville blande seg inn i de daglige redaksjonelle prioriteringer og hva avisene skulle mene på lederplass. Et tilsvarende dokument som den Redaktørplakaten vi har i Norge, finnes knapt i noe annet land i verden. Det unike med plakaten er ikke bare den særegne mekanismen den beskriver, men også det faktum at den har tilnærmet 100 prosents oppslutning blant profesjonelle norske medieaktører. Alle som vil bli medlemmer i de store presseorganisasjonene, må forplikte seg til å følge Redaktørplakaten. Ingen vil bli beskyldt for ikke å følge den.

Siden den ble vedtatt første gang i 1953, har plakaten bare vært gjenstand for to revisjoner; i 1973 og i 2004. Den er dermed preget av en viss «grunnlovskonservatisme». Hvilket også betyr at den til en viss grad må tolkes inn i sin tid og i lys av medieutviklingen. Hovedprinsippene kan imidlertid leses nokså direkte ut av teksten.

Lovfesting av hovedprinsippet

Redaktørplakatens status har neppe blitt lavere av at hovedprinsippet i den fra og med 2009 er lovfestet gjennom Lov om redaksjonell -fridom i media. Samtidig er det ikke slik at lovfestingen av hovedprinsippet har gjort plakaten overflødig. For det første dekker plakaten flere forhold enn hva lovteksten gjør. For det andre vil avgrensninger av lovens virkeområde utelukke en del medier som like fullt – av egen fri vilje – kan forplikte seg til å følge/rette seg etter plakaten.

Frihet, fullmakter og ansvar

Redaktørplakaten har fire hovedfunksjoner: 

• Den gir redaktøren frihet fra eierinngrep
• Den gir redaktøren de nødvendige fullmakter til meningsfrihet
• Den gir redaktøren de nødvendige fullmakter til å styre
• Den slår fast redaktørens hele og fulle personlige ansvar

Plakaten bygger altså på den helt grunnleggende balansen mellom frihet og ansvar. Når eierne overfører en del av sine fullmakter til redaktøren, må den samme redaktøren til gjengjeld overta ansvaret for de beslutninger hvor han er beskyttet fra eierinngrep. Dette må ses i sammenheng med så vel det objektive redaktøransvaret som er slått fast i straffelovens § 269, som sier at redaktøren kan straffes personlig for alt som publiseres i hans medium – uavhengig av om han kjente til det eller medvirket til det – og Vær Varsom-plakatens formuleringer om det samme ansvaret.

Den ideale fordring

«En redaktør skal alltid ha frie mediers ideelle mål for øyet. Redaktøren skal ivareta ytringsfriheten og etter beste evne arbeide for det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.»

Redaktørplakatens første avsnitt tar et helikopterperspektiv på rollen og funksjonen som redaktør. Hun skal fremme de frie medier, jobbe for ytringsfrihet og ellers det som hun mener er det beste for samfunnet. I dette ligger det én lukket og én åpen føring:

• Redaktøren er forpliktet til å støtte opp om det som er -fundamentet for hele den frie redaktørgjerningen, nemlig -informasjons- og ytringsfriheten.
• Redaktøren skal ha et ideelt siktemål med sin gjerning, -nemlig å fremme de synspunkter som etter hennes mening gavner -samfunnet.

Den første føringen gir ikke så stort slingringsmonn hva gjelder hovedinnretning. Riktignok vil det – heldigvis – også blant redaktører være ulikt syn på hvor langt informasjons- og ytringsfriheten skal gå. Men verdien av frie medier og gode rammevilkår for ytringsfrihet og debatt, er det nødvendig for en redaktør å erkjenne.

Den andre føringen er betydelig mer rund. I en historisk kontekst må den likevel tolkes dit hen at den identifiserer det som skiller en redaktørs ideelle gjerning fra for eksempel rent kommersiell virksomhet, som ikke har noe siktemål utover seg selv. Den indikerer dessuten at dette er redaktørens handlingsrom; det å skulle innrette sin redaktørgjerning slik at den fremmer det redaktøren mener er mest fornuftig og riktig i et samfunn, kan som utgangspunkt ikke overprøves av eierne.

Fremme samfunnsdebatt

«Gjennom sitt medium skal redaktøren fremme en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling.»

I det øyeblikket vi beveger oss fra fugleperspektivet til landjorda, blir vi møtt med faglige imperativer som er noe mer håndfaste. I erkjennelsen av medienes spesielle posisjon i samfunnet, slår plakaten fast at redaktøren må stille seg slik at det medium hun redigerer, bidrar til at informasjon og synspunkter får rom. Mens den ideale fordring spiller på kjennetegn ved redaktørens holdninger og verdisyn, nærmer vi oss nå mer objektive kjennetegn ved mediet.

Skille mellom fakta og meninger

«Redaktøren skal etterstrebe en journalistikk som gjør det klart for leseren hva som er reportasje og formidling av informasjoner og fakta, og hva som er mediets egne meninger og vurderinger.»

Enda mer konkret blir plakaten i neste punkt, som i praksis tilsvarer Vær Varsom-plakatens punkt 4.2. Redaktørplakatens vektlegging av nettopp dette presseetiske credo må ses i sammenheng med det som er plakatens kjerne (se under), nemlig retten til å hevde meninger som i enkeltsaker er i strid med eiernes syn. Forutsetningen for denne friheten er altså at det for publikum fremstår som tydelig at det nettopp er meninger det dreier seg om. Reportasjen og informasjonsformidlingen skal derimot forholde seg til de presseetiske krav som stilles til sannferdighet og balanse.

Frihet til å mene

«En redaktør forutsettes å dele sitt mediums grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret.»

Her er vi ved det som tradisjonelt oppfattes som kjernen i plakaten. En redaktør må solidarisere seg med det som er eiernes mål og mening med det respektive medium. Hun skal altså ikke påta seg oppgaven som ansvarlig redaktør for et medium hvis uttrykte formål og ideologiske eller politiske hovedinnretning hun er dypt uenig i. Dette er eiernes garanti for at mediet over tid fremmer de hovedsaker og det hovedsyn som eierne ønsker å fremme. Dette kan være formulert i vedtekter, formålsbestemmelser, stiftelsesdokumenter eller på annen måte. Satt på spissen: Redaktøren i for eksempel Nationen må på lederplass kunne fremme et annet syn på innretningen av deler av landbruksstøtten enn det som eierne gir uttrykk for. Men dersom avisens lederartikler gjennomgående og over tid gir støtte til tanken om at norsk landbruk bør avvikles, vil trolig konklusjonen bli at redaktøren har gått utenfor rammene for mediets grunnsyn.

Selvmordsklausulen

«Kommer redaktøren i uløselig konflikt med mediets grunnsyn, plikter han/hun å trekke seg tilbake fra sin stilling. Redaktøren må aldri la seg påvirke til å hevde meninger som ikke er i samsvar med egen overbevisning.»

Den enkle versjonen av den såkalte selvmordsklausulen handler om de tilfeller hvor redaktøren faktisk skifter politisk eller ideologisk ståsted. Dersom det blir så vidt påfallende at hun finner det vanskelig å fremme meninger som er i tråd med mediets grunnsyn, plikter hun å tre tilbake. Det er nok heller sjelden at dette skjer i en så vidt «ren» form. Derimot kan det tenkes at det gradvis oppstår avstand mellom det som er eiernes ønske om innretning av mediets linje og det som redaktøren mener samsvarer best med de uttrykte målformuleringer. Da er det ikke gitt at resultatet blir det samme. Redaktøren må som utgangspunkt vurderes på hvorvidt hun har utført sitt oppdrag på de premisser som gjaldt da hun tiltrådte.

Mange redaktører har likevel valgt å avslutte sine ansettelsesforhold, dersom de kommer til et punkt da de ikke lenger føler at de kan stå inne for det redaksjonelle produktet som eierne ønsker å utgi. Det kan knapt tolkes som en situasjon hvor redaktøren kommer i konflikt med «grunnsynet». Derimot er det åpenbart at dersom eiere og ansvarlig redaktør har veldig ulikt syn på viktige strategiske valg, blir det vanskelig for redaktøren å fortsette. Hun vil sjelden kunne «overstyre» eierne, dersom de har bestemt seg for viktige veivalg.

Et vesentlig poeng i denne sammenheng er at ansvarlig redaktør skal involveres i alle prosesser som kan påvirke viktige redaksjonelle valg. Styret kan altså ikke kjøre en redaksjonell prosess som ikke er forankret hos ansvarlig redaktør. Det vil være brudd på plakaten.

Ansvaret er uomtvistelig

«Den ansvarshavende redaktør har det personlige og fulle -ansvar for mediets innhold.»

Som tidligere nevnt, samsvarer dette prinsippet med Vær Varsom-plakaten og – for den saks skyld – straffeloven. Redaktøren hefter personlig for alt som publiserer av det mediet hun har ansvaret for. Ansvaret følger naturlig som en konsekvens av det faktum at eierne har avstått styringsrett hva gjelder de løpende redaksjonelle valg og prioriteringer. Det er en frihet som må veksles inn i et utvidet ansvar, altomfattende og objektivt.

Redaktøren er eneveldig i redaksjonen

«Redaktøren leder og har ansvaret for sine medarbeideres virksomhet, og er bindeleddet mellom utgiveren/styret og de redaksjonelle medarbeiderne.»

Betraktet i et moderne ledelsesperspektiv, kan de mer formelle reglene for ansvars- og styringsforholdene i en redaksjon fort fremstå som anakronistiske. Ansvarlig redaktør er i prinsippet diktator. Dette henger igjen sammen med det ansvaret hun er tildelt. Den frihet og de fullmakter som følger med et slikt ansvar, gjør imidlertid at det i utgangspunktet ikke er gitt noen konsesjoner til demokratiske mekanismer, i hvert fall ikke hva gjelder publisistiske avgjørelser.

Som en konsekvens av at redaktøren alene er objektivt og personlig ansvarlig for alt innhold, må hun nødvendigvis også ha tilstrekkelige fullmakter til å styre og organisere redaksjonen i tråd med det som er hennes redaksjonelle program. Dermed er det ingen andre som formelt kan blande seg inn i hvem som ansettes i ledige stillinger i redaksjonen, eller hvordan redaksjonen organiseres.

Når det gjelder ansettelser av redaksjonelle medarbeidere, er dette uomtvistelig slått fast også i de veiledende normene. Det er altså styret som fastsetter de økonomiske rammene for redaksjonen og antallet stillingshjemler. Men innenfor disse rammene skal redaktøren i prinsippet ha full frihet til å ansette og avsette og organisere.

Det finnes eksempler på at daglig leder (i en toledermodell) har forsøkt å overstyre redaktøren i spørsmål om ansettelser, lønnsbetingelser, vikariater osv. Det er i så fall i strid med plakaten og normene.

En annen viktig konsekvens av dette punktet i plakaten, er at styret ikke kan påvirke redaksjonelle medarbeidere i deres arbeid. Styret skal kun forholde seg til redaktøren i saker som angår arbeidet i redaksjonen og de redaksjonelle valg og prioriteringer. Det finnes mange eksempler på at styremedlemmer i ulike former har forsøkt å bruke sin posisjon direkte overfor journalister eller andre i den mediebedriften hvor de selv sitter i styret. Særlig har nok dette forekommet i lokalaviser hvor det ofte satt lokale maktpersoner i styret. Dette er altså stikk i strid med Redaktørplakaten og vil – ut fra det – også være i strid med arbeidsrettslige prinsipper. Dette er slått fast i en arbeidsrettsdom så langt tilbake som i 1972.

Å dele maktens glans

«Redaktøren kan delegere myndighet i samsvar med sine -fullmakter.»

Det ligger i kortene at for eksempel kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen bare i begrenset grad kan være særlig tett på alle de ulike redaksjonene i NRK, selv om han personlig er objektivt ansvarlig for alt mediehuset publiserer. For å holde system på hvem det er som til enhver tid, på ulike plattformer, frekvenser og kanaler, i det daglige forvalter redaktøransvaret som eierne har overlatt til kringkastingssjefen, er det derfor åpenbart nødvendig å delegere fullmakter til en rekke andre ledere på huset. Det er nettopp dette Redaktørplakatens siste punkt åpner for.

Det er imidlertid viktig å huske på at dette er ansvarlig redaktørs valg. Overfor styret er det fortsatt bare ansvarlig redaktør som svarer. Han kan delegere sine fullmakter, men ikke sitt ansvar.

Demarkasjonslinjen

Tradisjonelt har det vært stor grad av enighet mellom medieeierne og redaktørene om hvor grensen mellom deres «jurisdiksjoner» går. Med andre ord: Hva kan eierne bestemme og hvor må de så å si holde fingrene av fatet? I utgangspunktet ser det slik ut: 

Dette er imidlertid en forklaring som bygger på en ganske tradisjonell modell for en norsk papiravis. Med den utvikling vi har hatt de siste årene, hva gjelder både eierskap, organisering, nye plattformer osv., er det åpenbart at det oppstår mange utfordringer, og mange gråsoner.

Hva innebærer brudd på plakaten?

Det finnes – heldigvis får vi vel si – ikke noe Redaktørplakat-politi. Det er altså ikke slik at det står noen myndighetsinstanser klare til å gripe inn, dersom noen mener at eierne har overtrådt de grensene plakaten trekker opp. I praksis er det slik at plakaten – formelt – først og fremst får konsekvenser i en arbeidsrettslig ramme. At plakaten har arbeidsrettslig status er slått fast rettslig. Dersom det kan påvises at plakaten er overtrådt, vil det dermed kunne få betydning i et juridisk oppgjør mellom redaktør og eier. Det er ikke ofte konfliktsaker mellom eier og redaktør blir satt på spissen på den måten at saken havner i retten. Men forholdet til plakaten har i mange tilfeller hatt betydning for vurderingen av hvordan konflikten skal løses, og hvilke vilkår som er lagt til grunn for redaktørens fratreden.

For det er jo til syvende og sist slik at dersom mistilliten mellom eier og redaktør har kommet så langt at man har svingt inn på den juridiske veien, så er det som regel heller ingen vei tilbake. Over tid er det vanskelig, for ikke å si umulig, for en ansvarlig redaktør å operere på vegne av eiere som ikke har tillit til at redaktøren er rett person på rett sted. De fullmakter som ligger i plakaten, er så omfattende at det forutsetter et grunnleggende tillitsforhold, selv om eierne fra tid til annen kan være uenige i de meninger som hevdes eller de redaksjonelle prioriteringer som gjøres.