Kapittel 18 - Lovvernet om redaktørrollen

Nils E. Øy, tidligere generalsekretær i NR

Lov om redaksjonell fridom trådte i kraft 1. januar 2009. Det skjedde -99 år etter den store symbolhendelsen i vår pressehistorie, striden om gamle Verdens Gang. Den befestet redaktørens redigerende makt, uavhengig av eiermakt. Det skjedde 55 år etter at praksis ble formalisert gjennom den første Redaktørplakaten i 1954.

Tanken om Redaktørloven, som mange allerede kaller den, ble født i det såkalte Medieeierskapsutvalget som ble oppnevnt i statsråd i oktober 1993. Innstillingen (NOU 1995:3) ble avgitt i februar 1995, og den inneholdt blant annet en enstemmig anbefaling om å lovfeste prinsippet i Redaktørplakaten. Det tok sin tid, blant annet på grunn av en nedfrysing i nesten tre år fra 1998, fordi Justisdepartementets lovavdeling mente at lovfesting ville være i strid med daværende §100 i Grunnloven. Etter at Ytringsfrihetskommisjonen løste den floken med sitt grunnlovsforslag og Stortinget fikk ny paragraf på plass ved sine vedtak 30.9.2004 og 2.2.2006, kunne lovforslaget endelig få en enstemmig tilslutning i Odelstinget 1. april 2008. Den 13. juni 2008 ble loven sanksjonert av Kongen i statsråd og ikrafttredelsestidspunktet fastsatt til 1. januar 2009.

Loven slår fast at det er redaktøren som skal treffe de redaksjonelle beslutninger og at eier eller utgiver ikke kan overstyre eller dirigere redaktørens redaksjonelle valg. Poenget med loven er at dette nå skal gjelde i lovs form for alle redaksjonelle publikasjoner, uansett plattform og uansett eier. Det vil bety at medieeiere ikke lenger vil ha mulighet for å oppheve prinsippet om redaktørens uavhengighet, for eksempel ved å si opp avtaler eller medlemskap, slik det faktisk har vært tendenser til i andre land, for eksempel Tyskland. Den eneste mulighet for en eier til å redigere, er ved selv å gå inn i en reell funksjon som ansvarlig redaktør.

Kritikere av loven mente at den var innholdsløs og bare ville få symboleffekt, men hvis det betyr at medieeiere faktisk unnlater å gripe inn i redigeringen, så er jo hensikten oppnådd. Det er ellers viktig å være oppmerksom på at loven bare fastsetter uavhengighet i forhold til utgiver/eier, ikke i forhold til myndigheter, pressegrupper eller andre. Loven regulerer heller ikke andre retter eller plikter for redaktøren, og stiller heller ikke noen krav til journalistikken i det medium som redaktøren leder. Formålet med kravet om at mediene som går inn under loven skal ha en (ansvarlig) redaktør er at det skal være klart hvem som har slik uavhengig funksjon i forhold til eier/utgiver etter denne loven. Dette lovkravet er altså annerledes enn kravet i lov om straff (straffeloven 2005) § 270, om at trykte skrifter og kringkastingsmedier skal angi hvem som er rettslig ansvarlig for disse medienes innhold. (Fram til 1. oktober 2015 gjaldt den gamle straffelov av 1902, der tilsvarende bestemmelse sto i § 429).

Trolig blir det ikke så mange flere rettslige konflikter, selv om prinsippet fra Redaktørplakaten nå er lovfestet. I de snart 50 år vi har hatt prinsippet fastslått i en avtale, som også kunne påberopes rettslig, har vi kun hatt et fåtall rettssaker. Vi kan telle på én hånd de gangene domstoler har måttet behandle tvister på plakatens grunn i disse årene, mens forhandlinger og mekling har løst omtrent like mange konflikter hvert år de siste 20 årene. Jeg tror nettopp symboleffekten er en viktig årsak til det: Medieeiere liker slett ikke at det kommer ut i opinionen at de ikke respekterer redaktørenes uavhengighet.

I den grad det vil skje, vil det antakelig arte seg som en arbeidsrettslig konflikt. Departementet er også inne på det i lovproposisjonen. Der heter det at «prinsippet om redaksjonell fridom vil vere ein del av tilsettingsvilkåra i dei media som blir omfatta av lova». Det vises til arbeidsmiljøloven § 15-7 om at arbeidstaker ikke kan sies opp uten saklig grunn. Departementet legger i denne forbindelse til grunn at «oppseiing som har bakgrunn i at redaktøren nektar å rette seg etter instruksar gitt i strid med prinsippet om redaksjonell fridom, vil vere usakleg etter arbeidsmiljølova».

Om nå slike saker skulle havne i rettsapparatet det, så er det tre grensekonflikter som kan by på vansker for domstolene:

  • Avgrensning av lovens virkeområde i forhold til medlemsblader.
  • Avgrensning av lovens virkeområde i forhold til nettmedier.
  • Grensedragning mellom redaktørens og utgiverens -ansvarsområde.

 

Avgrensning i forhold til medlemsblader

Problemene med det første punktet ble delvis økt under sluttbehandlingen av lovproposisjonen i Kulturdepartementet i førjulstiden 2007. Som mange vil huske hadde departementet i det første høringsnotatet (6. februar 2007) ikke tatt med fagblader, ukeblad og magasiner i forslaget til virkeområde for loven. Dette møtte motstand fra en samlet mediebransje og resulterte i et utvidet forslag i andre høringsrunde (9. oktober 2007).

I dette nye forslaget tok departementet sikte på at loven skulle omfatte «store deler av fag- og ukepressen». I høringsnotatet het det at publikasjoner utgitt av fag- eller interesse-organisasjoner vil være omfattet av loven, såfremt de har et «visst» nedslagsfelt ut over medlemsmassen og en ambisjon om å være premissgiver for og deltaker i samfunnsdebatten på sitt felt.

Denne siste høringen falt delvis sammen med en konflikt om redaktørfunksjonen i landets største fagorganisasjonsblad, Fagbladet. Mye tyder på at departementet i forbindelse med virkeområdet nettopp for organisasjonsblader fikk direkte innspill utenom den åpne og offisielle høringsrunden, for i merknadene til lovens §3 i lovproposisjonen er det kommet inn en underlig avgrensning som ikke var med verken i høringsnotatet fra departementet eller i noen av høringsuttalelsene. I lovbestemmelsen heter det følgende om avgrensning:

Lova gjeld ikkje medium som har som hovudføremål å drive med reklame eller marknadsføring, eller som hovudsakleg er retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap.

I departementets vurdering av høringsuttalelsene i lovproposisjonen understreker departementet at «også dei meir spesialiserte delane av pressa fyller viktige funksjonar innanfor sine områder. Særleg legg departementet til grunn at fagpressa har ei sentral rolle når det gjelde fagleg debatt og fagleg utvikling innanfor ulike næringsgreiner, fag og organisasjonar. Sjølv meir nisjeprega publikasjonar vil innanfor sine spesialfelt kunne gi viktige innspel til den allmenne samfunnsdebatten. Departementet anerkjenner også det viktige arbeidet presseorganisasjonane har gjort for bringe alle deler av norsk presse inn under dei felles etiske retningslinene som er nedfelte i Redaktørplakaten, Ver Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten».

Deretter slås det fast at loven vil gjelde publikasjoner som driver med journalistisk produksjon og formidling av nyheter, aktualitetsstoff og debatt, men at den ikke vil omfatte medier som «har som hovudføremål å drive reklame eller marknadsføring, eller som hovudsakleg er retta mot medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap».

Departementet uttaler at en slik kombinasjon av positiv og negativ avgrensning kan gi loven «tilstrekkeleg klart definert verkeområde» og at dette vil bety at den omfatter «store deler av fag- og vekepressa», før det henvises til at det gjøres nærmere rede for avgrensning i merknadene til lovbestemmelsen.

Merknaden til det aktuelle alternativet i andre ledd lyder i sin helhet slik: 

Lova gjeld heller ikkje medium som hovudsakleg er retta mot ein avgrensa og lukka krins, dvs. medlemmer eller tilsette i bestemte organisasjonar, foreiningar eller selskap. Publikasjonar utgitt av fag- eller interesseorganisasjonar vil typisk ha eit todelt føremål. Dels skal dei fungere som interne fora for informasjon til medlemmene, dels skal dei formidle organisasjonen sine synspunkt til eit breiare publikum for å orientere og påverke opinion og styresmakter. Departementet legg til grunn at slike publikasjonar vil vere omfatta av lova, såframt dei har eit monaleg nedslagsfelt ut over medlemsmassen og ein ambisjon om å vere premissgjevar for og deltakar i samfunnsdebatten på sitt felt.

Her er det altså at departementet uten videre har lagt til grunn at publikasjoner utgitt av fag- eller interesseorganisasjoner skal omfattes av loven dersom de har betydelig («monaleg») nedslagsfelt ut over medlemsmassen, i tillegg til ambisjon om å være premissgiver og deltaker i samfunnsdebatten på sitt felt.

Dersom denne merknaden er utformet for å imøtekomme innvendinger fra fagblad i LO-sektoren vil den uansett neppe holde f eks Fagbladet utenfor virkeområdet for loven. Dette bladet er blant de aller største på fagbladsektoren med et opplag på mer enn 340 000 (2015). Bladet gir følgende beskrivelse av seg selv:  

Fagbladet er fagblad og et nettsted for medlemmer i Fagforbundet, politikere, statlig og kommunal forvaltning, offentlige institusjoner og ansatte innenfor offentlig tjenesteyting og service. Vi bringer nyheter, debatt, kommentarer, reportasjer om samfunnspolitikk og yrkesfaglige artikler. (2016)

I tillegg erklærer bladet at det er bundet av Redaktørplakaten, Vær Varsom-plakaten og Tekstreklameplakaten (sistnevnte ble tatt inn i Vær Varsom-plakaten i 2015). Så er altså spørsmålet om departementet mener at virkeområdet for et blad som dette skal avgjøres av om «monaleg nedslagsfelt ut over medlemsmassen» er i størrelse 500 eller 10 000 eller 50 000? Bladet blir antakelig sendt til samtlige stortingsrepresentanter, politiske partier og andre opinionsledere i samfunnet, og dette – sammenholdt med den klart uttalte ambisjonen om å være til for «…politikere, statlig og kommunal forvaltning, offentlige institusjoner og ansatte innen offentlig tjenesteyting og service» – må etter min oppfatning spille større rolle enn om nedslagsfeltet utenfor medlemsmassen er betydelig som andel av den totale medlemsmasse.

I Fagbladets tilfelle opplyser redaksjonen i desember 2016 at deres anslag over spredning av gratiseksemplarer i 2016 er cirka 5000. Dette utgjør omkring 1,5 prosent av samlet opplag. 

Fagbladet «Gartneryrket» har et totalopplag som er langt mindre enn Fagbladets gratisdistribusjon, nemlig 1599 eksemplarer i 2015/2016. Dette bladet har 679 eksemplarer, eller hele 42,5 prosent av opplaget, som er gratisdistribuert. Dette bladet vil også påvirke myndigheter og andre, som det selv formulerer det i Fagpressekatalogen: «Gartneryrket skal også holde styresmaktene og offentlige institusjoner orientert om hva som skjer innenfor næringen, og gi til kjenne forbundets og faglagenes syn på næringspolitiske spørsmål.» Dersom departementets merknad om «monaleg» skal bety at Fagbladet med 5000 eksemplarer i ekstern distribusjon skal falle utenfor loven, i motsetning til bladet «Gartneryrket» med 679 eksempler, blir dette ganske meningsløst. Jeg antar at domstolene vil klare å skjære gjennom dersom det skulle bli nødvendig å foreta en grenseoppgang her.

Avgrensning i forhold til første alternativ i bestemmelsen, medier som har som hovedformål å drive reklame eller markedsføring, vil neppe by på særlige problemer.

 

Avgrensning i forhold til nettmedier

En del av begrunnelsen for å lovfeste prinsippet om redaktørens uavhengighet fra eier, er frykten for at tradisjonelle bransjenormer – som de etiske retningslinjene – ikke er like godt etablert i elektroniske medier som innenfor trykt presse og kringkasting. Departementet erkjenner at også kringkasting strengt tatt er elektroniske medier, men i denne lovens terminologi er kringkasting i seg selv en egen kategori, også benevnt (delvis og feilaktig) etermedier.

Med «elektroniske massemedium» som egen kategori i lovens virke-område menes redaksjonelle tilbud – med tilsvarende formål og funksjon som trykt skrift og kringkasting – på elektroniske kommunikasjonsnett (i samsvar med definisjonen i ekomloven §1-5). Det mest praktiske er selvsagt internett og særlig World Wide Web, men vil også omfatte andre typer elektroniske kommunikasjonsnett som mobiltelefonnettverk.

Med «massemedium» menes medier som er etablert og beregnet med sikte på å nå et massepublikum, målt etter omfang og profesjonalitet. Departementet antar at selve organisasjonen (eller redaksjonen) må ha en viss størrelse for at det skal være naturlig å kreve at det blir pekt ut en ansvarlig redaktør. Dette skal avgrense virkeområdet mot mer eller mindre «private» tjenester, som for eksempler selvstendige blogger. Departementet mener at «…tilsvarende formål og funksjon…» i lovteksten skal ligge en avgrensning i forhold til tjenester som fra tid til annen formidler nyheter. For at det skal dreier seg om nyhetstjeneste som i tilsvarende tradisjonelle nyhetsmedier må nyhetstjenesten bli oppdatert med jevne mellomrom.

Departementet fastslår i merknaden til bestemmelsen av informasjonsvirksomhet fra offentlige virksomheter på nett ikke regnes som tilsvarende dagspresse og kringkasting. Vi antar at departementet mener at det samme må gjelde tilsvarende tjenester fra private virksomheter. Det stilles også krav til at det skal være «redigert nyhetsformidling», slik at tjenester med brukergenerert innhold a la Youtube, Myspace og Wikipedia faller utenfor. Det sies ikke noe om hvordan en mer tradisjonell nyhetstjeneste levert av borgerjournalister vil falle ut.

I lovproposisjonen er det ellers ikke sagt noe direkte om hvordan medier eid av det offentlige, stat eller kommune, vil stå i forhold til loven, bortsett fra at det er likegyldig hvem som står som eier eller utgiver. Det må vi tolke slik at også medier utgitt av det offentlige omfattes, slik også saksordfører Trine Skei Grande uttalte under framleggelsen av lovforslaget i Odelstinget 1. april 2008. Hun nevnte spesielt at også «statlige publikasjoner» kommer inn under loven når de formidler nyheter, aktualitetsstoff eller samfunnsdebatt i medier som er definert i loven. Det bør bety eksempelvis at Forbrukerrapporten, Vegen og Vi, Bistandsaktuelt og Forsvarets Forum, både på papir og nett, vil falle innenfor virkeområdet.

Loven vil normalt omfatte nettvirksomhetene til etablerte mediehus, men bare de redaksjonelle tjenestene. Departementet understreker i proposisjonen at loven bare omfatter virksomhet som gjelder nyhets- og aktualitetstjeneste og samfunnsdebatt. Det omfatter f eks ikke nettsted for spill eller ren reklame. Utenfor faller også rene portaler, startsider og søkemotorer.

I debatten forut for vedtagelsen av loven kom det kritiske ytringer fra organisasjoner som Frivillighet Norge, Foreningen Åpen kanal og Foreningen Frikanalen, som var bekymret for lovens virkning på den planlagte Frikanalen. Her er det meningen at mange skal kunne dele på sendetiden, og da vil det neppe fungere etter hensikten at man skal ha én overordnet redaktør. Departementet pekte på at dette lar seg løse, fordi også straffeloven av 1902, § 436 – som inneholder definisjonen av redaktør – tillater at det er flere sidestilte ansvarlige redaktører. Denne formen var da også allerede i bruk både for fjernsyn og ikke minst lokalradio, der det er flere tilfeller av at flere konsesjonsinnehavere deler samme frekvens. Vår nye straffelov har ingen bestemmelse som helt tilsvarer den nevnte i gammel straffelov, men heller ingen bestemmelser som hindrer at slike løsninger fortsatt kan brukes.

 

Kringkasterforeningen, som søkte og ikke fikk konsesjon for ikke-kommersielt fjernsyn i det digitale bakkenettet i 2008 (konsesjonen ble tildelt Foreningen Frikanalen), gikk til søksmål mot Staten, blant annet fordi foreningen mente at et konsesjonsvilkår om ansvarlig redaktør var i strid med Grunnloven § 100, som forbyr forhåndskontroll av ytringer. Staten ble blankt frifunnet både i tingretten og lagmannsretten, og anke til Høyesterett ble avvist i januar 2011 (HR-2011-200-U).

Grensedragning mellom redaktør og eier

Redaktørens uavhengighet vil gjelde innenfor de ytre rammer som fastsettes i grunnsyn og formål for mediet, slik det også er forutsatt i Redaktørplakaten. Den nærmere grensedragning mellom redaktørens og eiers kompetanse er vanskelig å beskrive i detalj, men både høringsinstanser og departementet har gitt en del bidrag til tolkningen.

Departementet skriver i merknaden til § 4 at redaktøren står for den daglige drift og ledelse av redaksjonen, inkludert organisering, administrasjon, ansettelse av redaksjonelle medarbeidere og disponering av det budsjett som er avsatt til redaksjonen. Avgjørelser i redaksjonelle spørsmål gjelder først og fremst retten til å avgjøre hva som skal publiseres, inkludert utvalg av materiale, presentasjon av meninger, vinklinger m.v. Også beslutninger om bruk av journalistiske arbeidsmetoder, om upublisert materiale skal overleveres til politi, påtalemakt m.v., må regnes som redaksjonelle spørsmål her, uttaler departementet, som ellers viser til at praksis etter Redaktørplakaten vil være retningsgivende for hva som regnes som «redaksjonelle spørsmål».

I den forbindelse må nevnes at departementet i proposisjonen legger særlig stor vekt på at den felles høringsuttalelsen fra Norsk Redaktørforening og Mediebedriftenes Landsforening støtter forslaget til § 4 og rekkevidden av vernet av uavhengigheten. Et større utdrag av uttalelsen er sitert. Departementet presiserer at loven ikke hindrer at eier fortsatt kan ha overordnet styring med det ideologiske grunnlag for mediet:

«Til dømes vil lova ikkje vere til hinder for at fag- og medlemsorganisasjonar eller liknande etablerer publikasjoner som har som føremål å vere talerøyr for organisasjonen sine synspunkter i politiske saker, så lenge dette er klart nedfelt som ‘grunnsyn’ og/eller ‘foremål‘ for det aktuelle mediet. Departementet legg til grunn at dette vil avhjelpe nokre av dei innvendingane mot ei lovfesting som Ytringsfridoms-kommisjonen peika på.»

Departementet peker videre på at en rekke administrative avgjørelser i et medieselskap kan ha meir eller mindre innvirkning på redaksjonen eller det redaksjonelle produkt, uten å være i strid med loven. Eier (eller styret) tilsetter redaktøren, fastsetter vedtekter og økonomiske og ressursmessige rammevilkår for virksomheten, tar avgjørelser om hvilke redaksjonelle produkt selskapet skal satse på, hvilke målgrupper man vil nå, valg av markedsstrategier m.v.

Departementet føyer til at loven i praksis vil bety at eierne ikke kan bruke enighet i redaksjonelle spørsmål som oppsigelsesgrunn, med mindre uenigheten gjelder «grunnsynet og føremålet til verksemda». Er det tilfelle, vil redaktøren i tråd med praksis etter Redaktørplakaten måtte trekke seg fra stillingen.

Departementet skriver videre at en ny eier dessuten vil kunne endre grunnsynet, noe som vil sette nye rammer for den redaksjonelle uavhengigheten og som kan føre til prinsipiell uenighet eller mistillit mellom redaktør og eier/utgiver. I en slik konflikt vil også redaktøren måtte vike, skriver departementet.

Det bør vel i denne sammenheng føyes til at en ny eier ikke -nødvendigvis kan endre grunnsyn og formål i alle tilfeller. I utgiver-selskaper der det er etablert redaksjonelle stiftelser til vern om -redaktørens uavhengighet og publikasjonens grunnsyn/formål er eventuelle endringer av grunnsynet avhengig av godkjennelse fra stiftelsens styre.

Grensedragningen mellom redaktør og utgiver vil uansett være komplisert i det praktiske liv. I høringsuttalelsen fra MBL og NR uttales følgende:

Det er viktig at eierne – gjennom fastlegging av rammevilkårene for redaksjonen – sikrer sunn økonomisk drift, og derigjennom skaper grunnlag for god og uavhengig journalistikk. En lovfesting av prinsippet om redaksjonell uavhengighet kan ikke bety at eierne ikke kan stille krav til redaktørene, men at eierne ikke skal kunne instruere om det redaksjonelle innholdet fra dag til dag. Utgiver må kunne bestemme hovedlinjer i utgivelsene gjennom mediets formålsparagraf og definerte grunnkonsept. Samtidig er det et sentralt poeng at de samme rammene i størst mulig grad er stabile og forutsigbare. De vil bidra til å styrke troverdigheten og motvirke mistanker om forsøk på indirekte styring gjennom bruk av kortsiktige økonomiske virkemidler. Slik vi tolker høringsnotatet er det også langs den linjen departementet har tenkt, og slik loven på dette punktet må forstås.

Loven har en «sikkerhetslås» i § 5. Paragrafen bestemmer at det ikke er mulig å avtale eller på annen måte bestemme at uavhengigheten i §4 ikke skal gjelde.

 

Plakaten og loven i samspill

I overskriften til denne artikkelen har jeg slått fast at loven ikke gjør Redaktørplakaten overflødig. Det er viktig å motvirke misforståelser – som også framkom i høringsrunden – om at loven skal erstatte Redaktørplakaten. Det kan den selvsagt ikke. Redaktørplakaten består, med nøyaktig samme innhold som før – og kanskje enda viktigere innhold enn før. Også Redaktørplakaten har, med loven, fått et bredere virkeområde. Og her er det altså helt grunnleggende å være klar over at loven kun stadfester det ene prinsippet om ansvarlige redaktørers uavhengighet i forhold til eiere.

Redaktørloven sier for eksempel ingen ting om hvor smale eller trange rammer (grunnsyn/formål) et nisjeprodukt eller et medlemsblad i en organisasjon kan ha. For så vidt er også Redaktørplakaten i seg selv av begrenset betydning på dette område, men her må altså den redaktør eller den journalist som eventuelt tilbys ansettelse med åpenbare umulige rammevilkår ha styrke nok til å si nei til ansettelse.

Redaktørloven sier heller ikke noe om at mediet skal verne om ytringsfrihet og de ideelle formål for mediene, eller om at redaktøren skal fremme saklig og uavhengig journalistikk, eller sørge for å skille mellom faktaformidling og meninger.

Derfor er det fortsatt viktig at også Redaktørplakaten legges til grunn for redaktørgjerningen i alle journalistiske aktualitetsmedier. Enhver som tar ansettelse i slike medier bør være påpasselig med at henvisninger er på plass, helst både i vedtekter, instruks og arbeidsavtaler – både til Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, og gjerne også til loven. Dette kan binde også medier som befinner seg i mulige gråsoner opp til de ideelle krav som de fleste av oss er opptatt av.

 

De neste skritt…?

MBL og NR skrev i sin høringsuttalelse at forslaget om lovfesting «bør være første ledd i arbeidet med å få på plass en bredere medieansvarslov». Lignende synspunkter kom også fra andre høringsinstanser, som Norsk Journalistlag og Fagpressen.

Departementet selv kommenterte ikke dette i lovproposisjonen, underlig nok. Justisdepartementet har tidligere gitt uttrykk for støtte til Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å utrede en medieansvarslov [St.meld. nr 26 (2003-3004), side 163]. I en høringsuttalelse 18. august 2008 til Justisdepartementet om ny injurielovgivning viser Kulturdepartementet også til denne meldingen og til uttalelsen fra Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité i 2004, med anmodning til regjeringen om å følge opp utredningsforslaget om medieansvarslov, samt til at Stortingets familie- og kulturkomiteen ved vedtagelsen av redaktørloven «merket seg» at NR og MBL betraktet denne loven som et første skritt mot en bredere medieansvarslov.

Familie- og kulturkomiteen skrev i sin innstilling [Innst. O. nr. 36 (2007–2008), side 5] at det etter en tid vil bli foretatt en evaluering av loven, for å se om den virker tilfredsstillende – «særleg i høve til elektroniske medium». Videre uttalte komiteen at det er «naudsynt med ei avklaring på spørsmålet om redaktøren sitt ansvar i høve til uredigerte nettdebattar, og vil be departementet kome tilbake med ei vurdering av dette så snart som mogleg».

Også saksordfører Toril Skei Grande ga uttrykk for det samme i sin presentasjon av lovforslaget i Odelstinget 1. april 2008: «… som en samlet komité sier, regner man dette som et trinn 1 i en mer gjennomgående medieansvarslov som vi syns det er behov for i Medie-Norge i dag».

NR har for sin del etterlyst en ny og bredere medieansvarlov i en årrekke. På et seminar i mars 2008 om ny injurielovgivning la NR fram en skisse til en slik lov, som kan inkludere alle journalistiske medier og også avklare ansvarlig redaktørs eventuelle rettslige ansvar for såkalt brukergenerert innhold. Ved avslutningen på seminaret oppfordret NRs ledelse de tilstedeværende departementer, Kulturdepartementet og Justisdepartementet, å sette fortgang i utredningsarbeidet på området.

NR ble delvis bønnhørt, da regjeringen i 2009 besluttet å nedsette et utvalg for å utrede blant annet spørsmålet om medieansvarslov. Utredningen, NOU 2011:12 Ytringsfrihet og ansvar i en ny mediehverdag ble overrakt kulturministeren i juni 2001, trekvart år etter opprinnelig frist. Både for NR og for de øvrige medieorganisasjonene ble utvalgets rapport en nedtur, ettersom utvalgsflertallet ikke ønsket medieansvarslov og heller ikke hadde løsninger for andre endringer som fag og bransje hadde forventninger om.

Så vidt vites er heller ikke noe av utvalgets arbeid blitt videreført. Etter forlenget høringsfrist på grunn av 22. juli-terroren i 2011, ble høringen avsluttet 31. desember 2011. På Kulturdepartementets -nettside står det lakonisk «Status: Under behandling.»

I mellomtiden har krefter på Stortinget forsøkt å restarte -arbeidet med medieansvarslov. Særlig Arbeiderpartiet med Arild Grande i spissen har arbeidet med et forslag (Dokument 8:102 S (2015-2016), som ble fremmet i juni 2016, var på komitéhøring i oktober og med følgende enstemmige innstilling fra komiteen:

«Stortinget ber regjeringen utrede lov om medieansvar, herunder legge til rette for en teknologinøytral lovgivning, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Utredningen bør blant annet omfatte -redaktørens ansvar for redaksjonelt stoff, ansvar for brukergenerert innhold, kildevernets beskyttelse og adgangen til å etterforske -medienes kilder.» Forslaget ble behandlet i plenum i Stortinget 17. januar.