2. Hvorfor noen blir sjef

ARNE JENSEN, GENERALSEKRETÆR NORSK REDAKTØRFORENING

Innledning

Som et ledd i utarbeidelsen av denne manualen sendte NRs sekretariat i 2006 ut et spørreskjema til våre da 144 kvinnelige medlemmer (per 20. juni 2006). 92 av disse (63,9 prosent) svarte på undersøkelsen, som ble distribuert og besvart via e-post (Questback).

Vi stilte til sammen følgende 15 spørsmål:

1. Hvilken type stilling har du i dag?

2. Hva slags medium er du redaktør for?

3. Hvor lenge har du vært redaktør?

4. Hvordan fikk du jobben?

5. Hva var din viktigste begrunnelse for å søke / si ja til en jobb som redaktør?

6. Er det noe ved redaktørjobben som ble annerledes enn du hadde tenkt?

7. Har du noen gang angret på at du sa ja til å bli redaktør?

8. Hvis ja på foregående spørsmål: Hvorfor?

9. Kunne du tenke deg å søke en redaktørstilling neste gang du skal bytte jobb?

10. Hvis ja på foregående spørsmål: Hvorfor? Hvis nei på foregående spørsmål: Hvorfor ikke?

11. For underordnede redaktører: Kunne du tenke deg å søke jobb som ansvarlig redaktør?

12. Hva er etter ditt syn de viktigste hindringene for å få rekruttert kvinner til redaksjonelle lederstillinger i dag?

13. Hvilke fem råd vil du gi til eiere/sjefredaktører som ønsker å rekruttere kvinner til redaktørstillinger?

14. Hvilke fem råd vil du gi til kvinnelige journalister som ønsker eller kan tenke seg å bli redaktører / redaksjonelle ledere?

15. Har du andre kommentarer til spørsmålet om utvikling og rekruttering av kvinner til redaksjonelle lederstillinger?

Spørsmålene 1–5, 7, 9 og 11 er stilt med forhåndsdefinerte svaralternativer. Spørsmålene 6, 8, 10 og 12–15 er stilt som åpne spørsmål hvor respondentene selv har formulert sine svar. I og med at antallet deltakere uansett ville bli relativt lavt, anså vi det som naturlig å stille så mange spørsmål som mulig åpent, både fordi de kvantitative dataene vil være beheftet med stor usikkerhet, og fordi et så vidt lavt antall respondenter gjør det overkommelig å gjennomgå og systematisere de åpne svarene.

Selv om inndelingen mellom ulike medier i undersøkelsen avviker litt fra kategoriseringen i NRs medlemsstatistikk, er fordelingen blant svarene relativt godt samsvarende med sammensetningen av NRs kvinnelige medlemsmasse. Det samme gjelder fordelingen mellom ansvarlige redaktører og underordnede redaktører. Det er altså ingen avvik som er så dramatiske at ikke utvalget av respondenter er representativt for NRs kvinnelige medlemmer.

Spørsmålene er gjentatt i år – helt identiske. Dette for å kunne se eventuelle endringer eller utviklingstrekk, og selv om vi etter 2006-undersøkelsen ideelt kanskje kunne tenkt oss å formulere et par spørsmål litt annerledes.

Hvordan fikk de jobben?

Av de 105 (91 i 2006) som har svart på dette spørsmålet, oppgir  53 – eller  50 prosent –  at de ble bedt av overordnet redaktør eller av styret om å søke stillingen. I 2006 var det hele 62 redaktører 68 prosent som svarte at de var blitt oppfordret av overordnet til å søke. 17 (19 prosent) Drøyt en tredel -  39 eller 37 prosent –  svarte nå at de uoppfordret søkte stillingen.  Dette er en markant endring fra 2006, hvor bare 19 prosent svarte at de hadde søkt uoppfordret.

Dette er også interessant, i lys av Arbeidsforskningsinstituttets (AFI) arbeidsmiljøundersøkelse fra 2002, hvor det var mindre enn 20 prosent blant alle redaktører som svarte at de hadde søkt stillingen på eget initiativ. Det så altså ikke den gang ut til å være noen markant forskjell mellom menn og kvinner på dette punktet. Redaktører ble redaktører fordi noen ba dem om å bli det.

Kvinner vil lede, men lede faglig

Ønsket om nye faglige utfordringer er den klart viktigste begrunnelsen fra dagens kvinnelige redaktører for å påta seg en redaksjonell lederjobb. Rundt 90 prosent krysset av for dette alternativet som en av flere begrunnelser, både i 2006 og i 2016. Ser vi på de to begrunnelsene som kommer som nummer to og tre, nemlig “ønsket å lede/være sjef” (59) og “ønsket mer makt/innflytelse” (34), som må sies å være sterkt beslektede, viser henholdsvis rundt 60 prosent og 37 prosent av respondentene til dette.

Høyere lønn er det eneste punktet hvor det har skjedd en markant utvikling i løpet av de ti årene som har gått fra den forrig undersøkelsen. I 2006 var det 19 prosent som oppga dette som ven potensielt viktig begrunnelse for å ønske seg en redaksjonell lederjobb. I år er andelen økt til 28 prosent. Prestisje, mer fritid eller mer fleksibel arbeidstid ser ikke ut til å ha vært et sterkt motiv for dagens kvinnelige redaktører, ikke for ti år siden og heller ikke i dag. Noen oppgir imidlertid at de uansett hadde et ønske om endring. Og det er også noen som oppgir at de ikke ønsket å skuffe personer som hadde oppfordret dem til å søke. 

Ble de overrasket?

Svært mange av dagens kvinnelige redaktører opplevde at jobben bød på overraskelser i forhold til hva de hadde sett for seg. På spørsmålet “Er det noe ved redaktørjobben som ble annerledes enn du hadde tenkt?” er det særlig et par typer tilbakemeldinger som går igjen:

• Administrasjon, og særlig personalarbeid, tar langt mer tid enn ventet. Dermed får man mindre tid til redaksjonelt/journalistisk arbeid enn ønskelig.
• Det generelle arbeids- og forventningspresset var høyere enn hva de hadde regnet med.

 Noen typiske utsagn:

”Det går mer tid med til administrative og personalmessige ting enn jeg hadde sett for meg. Skulle gjerne hatt bedre tid/større anledning til å drive redaksjonelt utviklingsarbeid.”

”Flere krevende personalsaker har vært enda tøffere å håndtere enn jeg forberedte meg på.”

 ”Ja, mye kontorarbeid. Ønsket om å endre, gjøre nye, viktige ting strander ofte i rutinearbeid.”

 ”Utviklingen på medieområdet gjør at det blir stadig større ansvar og lederjobben stadig mer utfordrende.”

Et spørsmål det er naturlig å stille, i år som i 2006, er om den belastningen mange føler knyttet til de administrative oppgavene – og da særlig personalansvaret – er et resultat av at disse rent faktisk må ta mye mer tid enn antatt, eller om det kan ha sammenheng med at de ferske redaktørene ikke har fått tilstrekkelig opplæring/kompetanse til å håndtere denne typen saker. Undersøkelsen gir ikke spesifikt svar på det.

De fleste har imidlertid ikke svart på spørsmålet, eller svart at de ikke ble overrasket, eller svart at de ble positivt overrasket.

”Nei, egentlig ikke. Det som kan kalles annerledes, er kanskje min egen oppfatning av jobben i forkant  - og at jobben viste seg å være enda med tilfredstillende enn jeg trodde!”

 ”Både morsommere og mer arbeidskrevende.”

 ”Nei, det er veldig mye jobb, til tider altoppslukende. Men veldig gøy.”

Like få angrer som før…

Til tross for at et flertall av de kvinnelige redaktørene sier at jobben bød på dels større og dels mer krevende oppgaver og utfordringer enn de forventet, er det bare rundt en femtedel – 21 av 107 – som sier at de noen ganger direkte angrer på at de tok jobben. Den andelen er nærmest identisk med andelen i 2006. Begrunnelsene for hvorfor de angrer spriker, men et par utsagn som kanskje er typiske:

”Som redaktør og direktør i en bransje i stor endring, og dertil krav til endringsledelse, er det vanskelig å få tid til å ha det nødvendige fokuset på alle oppgaver”.

 ”Veldig stort ansvar, tidkrevende og til tider utakknemlig jobb. Føler ikke alltid at jeg får nok igjen for den tiden og det arbeidet jeg legger ned.”

… og de vil søke redaktørjobb igjen

Det interessante er at blant de 107 som har svart på spørsmålet “Kunne du tenke deg å søke en redaktørstilling neste gang du skal skifte jobb?”, er det bare fem som svarer kategorisk nei. 12 er usikre, mens hele 86 sier at de kunne tenke seg å gå videre til nok en lederstilling. Selv blant de 21 som svarer at de i blant angrer på at de sa ja til en redaksjonell lederstilling, er det altså et stort flertall som kan tenke seg en ny lederstilling. Det indikerer klart at selv om mange opplever jobben som mer utfordrende og krevende enn de hadde tenkt seg, er det kun de færreste som er skremt fra å gå løs på en ny redaktørjobb dersom det skulle bli aktuelt. Når vi ber dem begrunne sin holdning til nye lederutfordringer, så er det ikke langt mellom ord som  “spennende”, “utfordrende”, ”gøy” og ”verdens beste jobb”. 

Samtidig er det noen som påpeker at det kan være mer ­krevende å være kvinnelig sjef enn mannlig. I tillegg er det ikke minst flere som trekker frem de vanskelige tidene i ­bransjen, og at dette kan bidra til å dempe entusiasmen og gjøre jobben mer krevende enn den ellers ville vært. Det er også noen som igjen fremhever at det siste i seg selv er en spennende utfordring. Noen utsagn:

 ”Spennende, liker å ha ansvar og å ha frihet og fleksibilitet. Liker å styre utviklingen og å kunne sette ideer ut i live.”

”Det er en utfordrende, spennende og morsom jobb. Men også veldig krevende. Jeg opplever at mannlige ledere i mediebransjen ofte har det lettere. Både fra sjefer over og fra ansatte under blir de møtt med mer naturlig respekt.”

”Det er gøy og utrolig spennende å være med, og påvirke og bruke det jeg kan. Men samtidig grusomme tider i mediebransjen, som gjør at den redaksjonelle lederen kun blir en nedbemanner og en som later som om omstillinger alltid er til det bedre.”

”Trives som leder, opplever det som utrolig givende å bidra til at folk og organisasjon får ut det beste av seg selv. Trives egentlig også i omstillingsprosesser, det er spennende tider i vår bransje, med fantastiske muligheter – det er ikke bare skremmende.”

”Det er et hundeliv. Men det er så ubegripelig overjordisk fantastisk, når vi lykkes!”

Litt annerledes blir bildet dersom vi stiller spørsmål til de underordnede redaktørene om de i neste omgang kunne tenke seg en stilling som ansvarlig redaktør. Av de 74 (av totalt 75) underordnede redaktørene som har svart på dette spørsmålet, er det mindre enn halvparten (34) som sier klart ja. Hele 27 av de 74 sier klart nei til å bli ansvarlig redaktør, mens 12 svarer ”vet ikke”. Forholdsvis mange av de underordnede redaktørene vegrer seg altså for å ta steget opp. Men her må vi trolig ta hensyn til at godt over halvparten (51) av de 91 respondentene har ganske kort fartstid i redaktørjobben på tre år eller mindre. Her finner vi mange av de underordnede, og det er grunn til å tro at det blant disse er mange som vegrer seg mot tanken på å søke en stilling som ansvarlig redaktør, dersom man er i en situasjon hvor man knapt er varm i den trøya man har på.

Riv ned gjerdene, riv ned gjerdene!

Til sammen 76 av de spurte har svart på det åpne spørsmålet “Hva er etter ditt syn de viktigste hindringene for å få rekruttert kvinner til redaksjonelle lederstillinger i dag?” En gjennomgang og systematisering av svarene viser at det – etter respondentenes mening – er fire hovedårsaker som peker seg ut:

• Måten det rekrutteres på – ”Menn rekrutterer menn”. og i sammenheng med dette:
• Det er ikke satt noen mål for rekruttering av kvinnelige ledere og heller ikke laget noen plan eller noe system for hvordan man skal få tak i eller dyrke frem ­kvinnelige lederkandidater.
• Frykt for tidsbruk – hensynet til familien.
• Manglende selvtillit – kvinnelige lederkandidater blir ikke ”backet opp”.

De typiske utsagnene når det gjelder rekruttering er disse:

"Mannlige ledere ser først og fremst potensialet i andre menn."

"Menn rekrutterer menn, eller folk som ligner på dem sjøl."

"Gutteklubben har fortsatt for stor makt og at de prioriterer sine egne og kvinner blir derfor ikke vurdert på samme måte som menn."

"Vi har ikke formelle systemer som sikrer at vi får frem kvinnelige kandidater."

 "Uformelle prosesser og lav bevissthet rundt strukturer."

I forhold til spørsmålet om tidspress og mulige konflikter opp mot familielivet:

"Arbeidsmengden og ansvaret en som redaktør sitter med 24/7 altså hele tiden, uansett om du har planlagt ferie osv så må du være fleksibel til å sette dine behov til side."

"I disse stillingene kan man jobbe døgnet rundt hvis ønskelig. Arbeidsmengden kan være enorm. Det er nok fortsatt slik at kvinner i større grad prioriterer familie og barn enn menn."

At kvinner er mer selvkritiske og kanskje har mindre selvtillit ­nevnes av mange:

Jeg tror kvinner fortsatt er litt reddere enn menn for å gjøre ting de ikke er overkvalifisert for. Og at de trenger mer oppfordring og oppmuntring enn menn for å ta spranget.”

"Dårlig selvtillit blant damer, overdreven selvtillit blant en del menn.”

”Kvinner har kanskje for liten tro på seg selv i lederrollen? Det dyrkes ikke nok kultur for leder/utvikling i bedriften.”

Blant andre forhold som nevnes (av noen få) er de kravene som stilles til blant annet omstilling og nedbemanning og generelt kravene til svært sammensatt kompetanse for å  unne være redaksjonell leder i 2015.

Råd til eiere og sjefredaktører

Svarene fra de 69 kvinnelige redaktørene som har respondert på spørsmålet om hvilke råd de vil gi til eiere og sjefredaktører som ønsker å rekruttere flere kvinner til redaktørstillinger, etterlater ingen tvil om at det må gjøre flere ting samtidig for å lykkes. I likhet med forrige undersøkelse, er det et par ting som utpeker seg som gjengangere i svarene.

Det viktigste enkeltrådet fra de kvinnelige redaktørene er aktivt å lete etter de kvinnelige ledertalentene i egen organisasjon. Rundt halvparten av alle respondentene nevner dette:

"Se kvinnene rundt deg, oppfordre talenter til å søke, avmystifiser lederrollen."

 ”Bygg opp de du har i stallen allerede, bruk vikariater i mellomledelsen som mulighet til å la folk prøve seg”.

 ”Se deg rundt, tenk to ganger når du skal lage lista over dem du vil satse på fremover”.

 ”Skap systemer"

Mange legger også vekt på at man må gi aktiv støtte og oppbacking for å få kvinnelige talenter til å ta ”spranget” inn
i en lederjobb:

”La kvinner trene på lederrollen ved å vikariere for andre ledere – sørg for å sende kvinner på lederkurs.”

 ”Gi dem god backing slik at de lykkes(…)sats på kvinner som deskledere, og dermed bygge opp erfaring og trygghet på områder som etikk, beslutninger osv”.

"Sørg for overgang/opplæring”.

”Gi tilbud om etterutdanning/kurs der kandidaten mener hun mangler kompetanse (kvinner er ofte gode til å fortelle hva de mangler istedenfor hva de kan bidra med).”

Som en naturlig funksjon av at arbeidspress og hensynet til familie kan være et hinder for kvinner med tanke på å søke lederstillinger, følger det også at det å legge til rette for ­kombinasjon av lederjobb og familieliv blir et poeng:

”Tilby fleksibel arbeidstid, uoppfordret tilby like god lønn som til mannlige medieledere.”

 ”Det må være aksept for helger uten jobb og at det er lov å være avlogga innimellom.”

 ”Legg til rette for at man kan ha lederjobb OG familie.”

Som et siste hovedpunkt kan vi sette opp det å tenke ”utenfor boksen”. Dette har selvsagt sammenheng med punktet om hvordan man rekrutterer ledere, men det går altså noe lenger enn av ”menn rekrutterer menn”. Mange av respondentene er tydelige på at rekruttering av ledere, og manglende rutiner i så måte, ofte henger sammen med en redaksjonskultur hvor det er svak tradisjon for å tenke utradisjonelt. Noen utsagn som beskriver dette:

”Legg vekt på andre egenskaper – tenk alternativt”

”Gi kompetanseløft som er tilpasset den NYE mediehverdagen”.

Bygg en organisasjon der flest mulig er oppdatert på hva som faktisk er utfordringene.”

"Be brave. Sats på andre enn de du jogger og skåler med.”

Svarene, og dermed rådene fra denne undersøkelsen er – kanskje ikke overraskende – ikke så forskjellige fra de rådene som de kvinnelige redaktørene ga for ti år siden. Men på ett punkt er det en ganske markert forskjell. Det er færre som snakker om ”gubbekulturene” og ”machokulturene” i redaksjonene nå enn det var i 2006. Nøyaktig hva det skyldes vet vi ikke. Men kanskje har det faktum at det faktisk har blitt flere kvinnelige redaksjonelle ledere også bidratt til å gi dårligere levevilkår for nettopp disse redaksjonskulturene?

Råd til journalister som vil bli redaktører

I motsetning til svarene på spørsmålet om hvilke råd de vil gi til styre/sjefredaktører, spriker rådene til de kvinnelige journalistene også i denne undersøkelsen noe mer, og er litt vanskeligere å summere opp i noen få samlende punkter. Samtidig er det en viss endring i hvilke typer råd de kvinnelige redaktørene gir sine potensielle fremtidige lederkolleger. Mens det i 2006 var mange råd som gikk i retning av hva man burde passe på å gjøre innad i egen redaksjon for å kvalifisere seg til en lederjobb både med hensyn til kompetanse og personlige egenskaper, er redaktørene denne gangen mer direkte i sine råd om at journalistene må ”tråkke til”.  Et forsøk på en oppsummering gjennom fem punkter ser slik ut:

• Jobb hardt, og gjør en god jobb der du er.
• Ikke vent på at noen spør deg.
• Vær tydelig på at du har ambisjoner.
• Søk kompetanse.
• Vær tydelig på hvorfor du ønsker å bli leder.

Mest interessant er det kanskje å merke seg hvor mange som legger stor vekt på det siste punktet, altså at den enkelte selv må ha gjort seg opp noen meninger om hvorfor man ønsker å ta en lederjobb, og at dette er en viktig del av den mentale forberedelsen som er nødvendig for å kunne være klar når sjansen byr seg.

Huskelister for eiere/sjefredaktører – og kvinnelige journalister som vil bli ledere

Hva hindrer rekruttering av kvinner til redaksjonelle lederstillinger?

1. Måten det rekrutteres på – ”Menn rekrutterer menn”.

2. Manglende mål og formelle prosedyrer for rekruttering av kvinner.

3. Frykt for tidsbruk og hensyn til familien.

4. Manglende selvtillit hos potensielle kvinnelige lederkandidater.

Råd til eiere/sjefredaktører som vil rekruttere kvinnelige ledere:

1. Sørg for gode lønns- og arbeidsvilkår – og like gode som for menn!

2. Legg til rette for familie og fritid, med en viss forutsigbarhet.

3. Bygg gode kulturer i redaksjonene, prioriter kommunikasjon og samarbeid.

4. Tilby kurs og kompetansetilførsel.

5. Synliggjør kvinnene – oppmuntre dem til å søke lederstillinger!

Råd til kvinnelige journalister som vil bli ledere:

1. Jobb hardt og gjør en god jobb der du er.

2. Ikke vent på at noen spør deg.

3. Vær tydelig på at du har ambisjoner.

4. Søk kompetanse.

5. Vær tydelig på hvorfor du ønsker å bli leder.