2. Dette sier lovverket

a.  Ansvar for egne ytringer                  

Nettet er ikke et rettstomt rom. De samme materielle rettsreglene gjelder der som i andre former og formater. Det vil si at den som ytrer seg, i denne sammenheng typisk den som selv skriver i et kommentarfelt knyttet til en redaksjonell artikkel på nett, eller i kommentarfeltet på en Facebook-side, er selv ansvarlig for det som står der.

Vi har de senere årene flere eksempler på at privatpersoner er dømt for ytringer de har kommet med på blant annet ulike Facebook-sider. Se for eksempel «Facebooksaken» fra Stavanger tingrett fra 2014 eller «Kommentatorhetssaken» fra Drammen tingrett fra 2017.

Enhver som ytrer seg på nettet kan altså dømmes etter de samme bestemmelser som om man ytret seg i en hvilken som helst annen kanal: Avisinnlegg, løpesedler, oppslag – eller fra en trekasse på torget.

De viktigste bestemmelsene å være oppmerksom på når det gjelder mulig rettsstridig eller krenkende innhold er disse:

• Vold eller trusler mot offentlige tjenestemenn – straffelovens § 155
• Oppfordring til straffbar handling – straffelovens § 183
• Hatefulle ytringer – straffelovens § 185
• Trusler – straffelovens §§ 263 og 264
• Hensynsløs atferd – straffelovens § 266
• Krenkelse av privatlivets fred – straffelovens § 267 (og skadeerstatningslovens § 3-6)
• Ærekrenkelser – skadeerstatningslovens § § 3-6a
• Retten til eget bilde (personbilde) – åndsverklovens § 45c

Teoretisk sett kan avsløring av statshemmeligheter – straffelovens § 124 og brudd på taushetsplikten – straffelovens §§ 209 og 210 også være aktuelle bestemmelser, men i praksis vil dette neppe være aktuelt.

I «Facebooksaken» ble saksøkte domfelt for ærekrenkelser og brudd på privatlivets fred. I «Kommentatorhetssaken» ble tiltalte domfelt for brudd på reglene om hatefulle ytringer og for hensynsløs atferd.

 Vi minner for ordens skyld om at den gjeldende straffeloven er ganske ny (trådte i kraft 1. oktober 2015). I den forbindelse ble ærekrenkelsene tatt ut av straffeloven og gjort til et rent sivilrettslig anliggende, gjennom en ny bestemmelse i skadeerstatningslovens § 3-6a. Samtidig ble den såkalte blasfemibestemmelsen opphevet.

b.  Medvirkning

I straffelovens § 15 er det slått fast at den som «medvirker til overtredelsen» av en straffebestemmelse også kan straffes, med mindre noe annet fremgår av den enkelte bestemmelse. Det er altså en generell regel ved overtredelsen av straffelovens bestemmelser. Når det gjelder sivilrettslig erstatningsansvar –  erstatning for krenking av privatlivets fred eller erstatning for ærekrenkelser (skadeerstatningslovens §§ 3-6 og 3-6a) – er medvirkningsansvaret en del av det alminnelige uaktsomhetsansvaret. Men skiller ikke på samme måte mellom «hovedgjerningsmann» og medvirker som i straffeloven. Ansvaret er imidlertid avgrenset slik at det ikke omfatter «den som bare har deltatt ved teknisk fremstilling eller formidling av ytringen». Begrunnelsen for dette er at den som kun har en teknisk funksjon og ikke har som oppgave å vurdere eller bearbeide selve innholdet heller ikke skal kunne gjøres ansvarlig. Rettstilstanden på digitale flater er her neppe annerledes enn for andre plattformer.

For øvrig kan man altså på nettet, som ellers, holde ulike personer anvarlige etter de alminnelige medvirkningsprinsippene. For det brukergenererte innlegg eller kommentarer vil det trolig si at en redaktør, en frontsjef, en redigerer osv som ikke agerer når vedkommende blir oppmerksom på lovstridig innhold på redaksjonens nettsider, i utgangspunktet vil kunne bli holdt ansvarlig både for brudd på straffelovens bestemmelser og på de sivilrettslige bestemmelsene i skadeerstatningslovens §§ 3-6 og 3-6a. Det finnes eksempler på at både redaktører, nyhetsredaktører, vaktsjefer, journalister og andre redaksjonelle medarbeidere har blitt saksøkt, primært i forbindelse med ærekrenkelsessaker. Vi har imidlertid få eksempler på domfellelser mot journalister og underordnede redaksjonelle medarbeidere. Et av svært få eksempler fra de siste årene er den såkalte «Kjærestevoldsaken», fra Borgarting lagmannsrett (LB-2013-67432), hvor bladet Cosmopolitan publiserte en intervju med en ung kvinne som påsto at hennes tidligere samboer hadde slått og mishandlet henne. I tillegg til Aller Media, og redaktøren i Cosmopolitan, ble også frilansjournalisten som skrev saken dømt til å betale oppreisning til den fornærmede ekssamboeren – for ærekrenkelser.

c.  Redaktøransvaret

I tillegg til det direkte ansvaret den opprinnelige «ytrer» har, beskrevet under punkt a) og det medvirkeransvaret som er beskrevet under punkt b) finnes det i norsk rett også et objektivt ansvar for den som er ansvarlig redaktør. Dette ansvaret er regulert i straffelovens § 269:

§ 269. Redaktørens ansvar for innholdet i trykt skrift eller kringkastingssending

Den som treffer avgjørelse om innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, er strafferettslig ansvarlig dersom det der offentliggjøres noe som ville ha pådratt redaktøren ansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent til innholdet.

Straffen etter første ledd er bot eller fengsel inntil 6 måneder. Det kan ikke idømmes strengere straff enn etter den lovbestemmelse som ville ha vært anvendelig om den ansvarlige hadde kjent til innholdet.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede.

Medvirkning straffes ikke.

Dette omtales gjerne som redaktørens kontrollansvar. Det vil si at dersom ikke ansvarlig redaktør sørger for «kontroll med innholdet eller tilsyn eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede», så vil hun kunne holdes personlig ansvarlig for det som publiseres i det mediet hun er redaktør for, selv om hun ikke på forhånd var involvert i eller orientert om hva som skulle publiseres. Vi har flere eksempler på at redaktører har blitt domfelt etter denne paragrafen.

I denne sammenheng er det sentrale spørsmålet hvorvidt det objektive redaktøransvaret kan gjøres gjeldende på digitale flater. Her har det litt ulike oppfatninger blant juristene. I forarbeidende til lov om redaksjonell fridom i media (Ot prp nr 19 – 2007-2008, punkt 3.4) heter det at:

«Per i dag er det ikkje avklart i kva grad det gjeld eit redaktøransvar for publikasjonar på Internett.»

Men det var altså før den nye straffeloven trådte i kraft i oktober 2015. Etter vårt syn må det veie tungt at det i den nye straffeloven er presisert i tittelen på paragrafen at den gjelder «trykt skrift eller kringkastingssending».

At det ikke var meningen å utvide redaktøransvaret til også å gjelde digitale flater, og i hvert fall ikke brukergenerert innhold, understøttes av forarbeidene til den nye straffeloven

(Ot prp nr 22 2008-2009), hvor det i 5.13.2 blant annet heter:

 "Straffelovkommisjonen har foreslått å gjøre straffebudet medienøytralt. Dette vil medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde, særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet av bestemmelsen. Også privatpersoner med en personlig hjemmeside der andre enn dem selv får lov til å legge ut informasjon, for eksempel som ledd i deltakelse i idrettslag eller foreninger, vil kunne bli straffansvarlige. Etter departementets syn bør en slik lovendring foranlediges av en bredere vurdering enn hva det er mulig å gjennomføre i forbindelse med revisjonen av straffeloven. Departementet er kjent med at spørsmålet om for eksempel nettavisers ansvar for brukergenerert innhold som for eksempel blogger og anonyme kommentarer til redaksjonelle saker er gjenstand for drøfting presseorganene imellom, og at slike diskusjoner på sikt kan danne grunnlaget for presseetiske retningslinjer.

Det er grunn til å se an hvorvidt pressen selv klarer å løse de vanskelige avveiningene som denne typen publikasjoner på internett reiser, før det eventuelt foreslås straffebestemmelser som rammer forholdet. Departementet går derfor ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå."

Etter dette mener vi det godt grunnlag for å fastslå at det per i dag ikke kan sies å gjelde et objektivt, personlig redaktøransvar for brukergenerert innhold på nett. Hvorvidt det selskapet som står bak en nettavis eller nettside kan holdes objektivt ansvarlig er muligens et annet spørsmål. Her finnes det blant annet en kjennelse fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) hvor det ble slått fast at det ikke var i strid med Den europeiske menneskeretts-konvensjonens (EMK) artikkel 10 om ytringsfrihet å bøtelegge en estisk nettavis fordi de hadde latt ærekrenkende og til dels truende kommentarer til en redaksjonell artikkel ligge i flere uker før de ble fjernet. Men det var altså en dom rettet mot selskapet og ikke mot redaktøren personlig. Et par senere dommer fra EMD indikerer at et «notice and take down»-system vil kunne være tilstrekkelig til å unngå ansvar, men det gjaldt noe mindre krenkende/truende utsagn enn i Delfi-saken.

I norsk rett vil et eventuelt straffeansvar overfor et selskap normalt ta form av foretaksstraff. Det har man i norsk rett vært tilbakeholden med når det gjelder saker som handler om beslutninger innenfor redaktørens mandatområde. Årsaken er selvfølgelig at redaktøren har et særskilt vern mot inngrep fra eierne. Bruk av foretaksstraff kan virke som en indirekte oppfordring for eierne til å utfordre dette vernet.

For privatlivskrenkelser og ærekrenkelser (som altså er sivilrettslig) er det en forutsetning etter skadeerstatningslovens §§ 3-6 og 3-6a at noen som «handler i tjenesten» til medieselskapet kan holdes ansvarlig for at selskapet skal kunne holdes ansvarlig. Her forutsettes det altså i utgangspunktet subjektiv skyld hos en ansatt for å konstatere objektivt ansvar hos utgiver. Så er det et spørsmål om den alminnelige uaktsomhetsvurderingen kan slå inn også  her, overfor redaktører som i utgangspunktet ikke har vært involvert i saken.

Tilbake til hovedsiden for veilederen