4. Kildevernet

Kildevern er både en rett og en plikt for redaktører og journalister. I tillegg er kildevernet et vern som er til av hensyn til kilden. Kildevernet har først og fremst en viktig samfunnsmessig begrunnelse. Kildevernet skal sikre at allmennheten får informasjon som vi eller ikke ville fått kjennskap til.

Kildevernet som rettighet er i Norge regulert i straffeprosessloven og tvisteloven. I straffeprosesslovens §125 er dette formulert slik:

«Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet.

Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri.»

Tilsvarende bestemmelse er tatt inn i tvisteloven. Rettslig sett er altså kildevernet formulert som et fritak fra forklaringsplikt i forbindelse med rettssaker.

Denne retten er imidlertid ikke hundre prosent «vanntett». Det heter videre i samme paragraf: «Når vektige samfunnsinteresser tilsier at opplysningen gis og den er av vesentlig betydning for sakens oppklaring, kan retten etter en samlet vurdering likevel pålegge vitnet å oppgi navnet. Dersom forfatteren eller kilden har avdekket forhold som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, kan vitnet bare når det finnes særlig påkrevd pålegges å oppgi navnet.»

Etter rettspraksis i Norge de siste årene skal det imidlertid svært mye til for at en journalist eller redaktør skal bli pålagt å oppgi navnet på en kilde. Høyesterett har i flere kjennelser etter år 2000 styrket selve den rettslige kjernen i kildevernet. Det er i tråd med utviklingen ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), som i en rekke avgjørelser har understreket kildevernets betydning i demokratiske samfunn, og at enhver svekkelse av kildevernet kan bidra til en såkalt «chilling effect» på ytringsfriheten og på medienes muligheter for å oppfylle sin rolle som «public watchdog».

 Parallelt med at kildevernet er styrket juridisk har de faktiske truslene mot kildevernet økt. Det skyldes flere forhold:

  • Tvangsmessig innsamling og lagring av data fra offentlige myndigheter – ofte til bruk for å forhindre terror eller såkalte hybride trusler – jfr regjeringens forslag til ny lov om etterretningstjenesten som ble lansert nylig.
  • Frivillig avgivelse av lokasjonsdata og andre opplysninger til ulike operativsystemer og leverandører av apper og tjenester.
  • Som en konsekvens av begge disse punktene: økte muligheter for kriminelle, fremmed etterretning/land med fiendtlige hensikter eller andre som ønsker tilgang til denne informasjonen, å hacke seg inn på systemene for å kunne hente ut data.

Det er også viktig å være oppmerksom på at kildenes arbeidsgivere som eier og kontrollerer kildens utstyr – f eks mobiltelefon - kan være en trussel mot vernet av kilden, ved at det startes kildejakt i etterkant av en avsløring i mediene.

Det formelle kildevernet er altså styrket, mens det reelle kildevernet trolig er svekket. Det siste krever at redaktører og journalister hever bevissthets- og beredskapsnivået med tanke på hvordan vi rent praktisk håndterer kildevernet. 

Les mer om det juridiske kildevernet her.

Kildevernet står i tillegg helt sentralt i presseetikken og er beskrevet Vær Varsom-plakatens punkt 3.4: «Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.» 

Tilbake til hovedsiden til veilederen