Foto: Anya Semenoff (ONA)/ Manuel Ceneta, AP / NTB scanpix/Trond Lepperød (Nettavisen)/Ole Kristian Bjellaanes

Rapport fra ONA 2017

Ole Kristian Bjellaanes, nyhetsredaktør i NTB, reiste til ONA-konferansen i Washington i november 2017. Her er hans rapport.

 

Innledning:Online News Association er verdens største sammenslutning for journalister som jobber digitalt. Hovedformålet er å inspirere til innovasjon i produksjon og framstilling av redaksjonelt materiale. Blant organisasjonens 2.250 medlemmer finner vi både journalister, utviklere, programmerere, analytikere, bloggere og beslutningstakere i og utenfor de redigerte mediene. ONA arrangerer hvert år en årlig konferanse som har vokst i antall år for år. I år var hele 3.008 personer påmeldt til konferansen, opp 800 fra året før. Konferansen er en miks av foredrag, paneldiskusjoner, «table-talks» og læringsarena for studenter – og selvsagt en viktig arena for nettverksbygging og erfaringsutveksling.

  

Konferansens innholdKonferansen spenner over et stort spekter av temaer (og ikke alle er rent digitale). Ikke overraskende – med Det hvite hus som konferansens «nabo» – var «fake news» og tillit til mediene et sentralt tema allerede fra åpningen. Åpningen falt sammen med nok en påstand fra president Trump om at NBC hadde spredd falske nyheter ved å rapportere at utenriksminister Rex Tillerson hadde kalt sjefen sin en idiot («moron») for noen måneder siden. Den mer seriøse siden av dette temaet – og særlig i et dypt splittet USA – er hvordan disse angrepene på tradisjonelle medier brer om seg og hvilken påvirkning det har på den generelle tilliten til mediene.

Ironisk nok var det faktisk falske nyheter i omløp i det konferansen startet. Google – som var sponsor for den svært godt besøkte sesjonen «One Year Into the Fact Check Markup, and Just Getting Started» – måtte fra podiet unnskylde at organisasjonen hadde bidratt til å spre helt uriktige påstander om hvem gjerningsmannen bak Las Vegas-skytingen var. En påminnelse …

Panelet her samlet representanter fra Washington Post, PolitiFact og WikiTribune, som alle driver faktasjekk, men på ulike måter. Glenn Kessler fra WP fortalte om at den relativt nystartede faktasjekktjenesten er blitt godt tatt imot og genererer mye trafikk. «Men vi har et problem: Vi sjekker Demokratene i altfor liten grad, det kan føre til ubalanse i faktasjekkingen». En ikke ukjent problemstilling for oss her i Norge (og mange andre steder).

PolitiFact startet sin faktasjekktjeneste i 2007, og redaktør Angie Holan fortalte at de helt siden startet har blitt møtt med anklager om partiskhet. «Vi bestreber åpenhet om våre metoder. Det er den eneste måten vi kan bekjempe anklager om slagside. Jo åpnere vi er, jo mer troverdige er vi», sa Holan.

Peter Bale fra WikiTribune sa at det går mye penger til faktasjekk om dagen, hvilket han karakteriserte som «enestående». Hans organisasjon baserer mye av arbeidet på publikums tilbakemeldinger.

Alle organisasjonene er medlem av det internasjonale nettverket for faktasjekkere, der Faktisk.no nettopp er blitt tatt opp.

Flere viktige spørsmål melder seg som utfordrende for faktasjekkerne: 1) Er det de «riktige» sakene som blir faktasjekket («vi sjekker det folk leter etter», sa Angie Holan), 2) Burde det ikke vært større oppmerksomhet om å rapportere riktig første gangen, i stedet for å rette opp i etterkant? og 3) Hva med «backlash»-effekten – altså at ved å repetere noe som er feil, bidrar du til å spre det som er galt like mye som å korrigere det som er riktig?

«Vi må kunne si hva som er galt for å kunne melde det som er riktig», var svaret fra Kessler fra Washington Post.

 

Fakta og tillit:

Faktasjekk var sammen med spørsmålet om tillit et gjennomgangstema på konferansens første dag. Dette er jo selvsagt beslektede temaer og på ONA ga dette anledning til å bli kjent med spennende og nytenkende organisasjoner langt fra de etablerte mediene. Under sesjonen «Optimizing for Trust in News» ble vi kjent med organisasjonene Hearken og De Correspondent. Begge er rotfestet i oppgaven med å engasjere publikum som aktive partnere i deres virksomhet, og det er en underliggende, men klar kritikk av MSM i måten de har bygd sine organisasjoner. Hearken kaller sin modell for «public powered journalism» der målet er at journalistene skal vite at det de gjør er relevant før publisering skjer.

De Correspondent er et nederlandsk nettsted som baserer sin virksomhet på medlemskap, for på den måten å knytte brukerne tett til det de produserer. De Correspondent er helt uten annonser. «Dette er helt sentralt for å kunne produsere god journalistikk», sa grunnlegger Rob Wijnberg under sesjonen (ledet av Jay Rosen, som for øvrig er fødselshjelper for nederlenderen i USA …). 

Historien om terrorangrepene i Brussel 22. mars 2016 illustrerer at De Correspondent er en annerledes nyhetsorganisasjon: «Den dagen publiserte vi ingenting, vi ba i stedet leserne våre om å gå andre steder for å finne nyheter om det som skjedde i Belgia. Mange andre hadde mye større kompetanse på dette enn oss. Den dagen fikk vi hundrevis av nye medlemmer! Folk satte pris på ærligheten og det viser at det ikke bare gjelder å publisere pålitelige saker – noen ganger kan det være like viktig ikke å publisere noe», sa Wijnberg.

Torsdagen ble avsluttet med den rystende historien til Jessikka Aro fra den finske kringkasteren YLE, om hvordan hun avslørte en nettrollfabrikk i Russland, men endte opp med å bli mistenkeliggjort av «sine egne». Historien er etter hvert kjent for et stort publikum. Den er en illustrasjon på hvordan informasjonskrig kan drives når sterke (og statlige) aktører (i dette tilfellet Russland) angivelig står bak.

Og her var vi tilbake til spørsmålet om å faren ved å spre falske nyheter når hensikten er den motsatte: Man står i fare for å bygge opp under det usanne ved at dette ble repetert. Ifølge Aro skjedde dette i utstrakt grad i finske medier.

Ingen digital journalistkonferanse uten et relativt sterkt innslag av temaer som automatisering og kunstig intelligens. Konferansen krydde av større og mindre sesjoner om temaet. Dette er fortsatt i sin spede begynnelse hva gjelder direkte innflytelse på utøvende journalistikk. Men for en bedrift som – ubeskjedent nok – har markert seg innenfor feltet automatisering (robotiserte fotballreferater lansert i 2016 og valgresultatsaker i 2017) er det av uvurderlig betydning å få kunne følge utviklingen av dette feltet tett.

På ONA ble det denne gangen fokusert en del på kunstig intelligens og bots, og hva dette kan ha å si i nyhetsformidlingen og i kommunikasjonen med lesere og publikum. Det er i denne sammenhengen også verdifullt å vurdere både begrensninger og farer ved automatisering. En av fredagens sesjoner fikk dette godt fram, og det dreide seg mer om faren for datatyveri og hacking enn at robotene skal ta jobbene fra journalistene.

Gjennomføring og struktur: ONA-konferansen er fortsatt svært amerikansk (85 prosent av deltakerne kommer fra USA). Men med økende antall deltakere, øker også innslaget fra Europa og andre verdensdeler.

Prestasjonene i presentasjonene var svært varierende, det samme gjaldt infrastruktur og teknisk gjennomføring. Mange sesjoner ble godt moderert, med godt forberedte deltakere, mens andre ga det motsatte inntrykket. Det var et gjennomgående trekk at en god del sesjoner var lite strukturerte. Disse fikk preg av relativt tamme samtaler i stedet for poengterte presentasjoner der man faktisk kunne lære noe.

Læring og nytte:

Dette til tross: ONA-konferansen er en stor smeltedigel, der man møter en rekke spennende mennesker (inkludert kolleger og kunder fra Norge). At den tiltrekker seg et betydelig innslag av unge mennesker, særlig studenter, gir en egen inspirasjon. Og den mangler heller ikke på spennende og svært lærerike innslag. En rosin i pølsa har de siste årene vært trendforedraget til Amy Webb. Mange vil mene hun er en hype, men hun leverte varene denne gangen også:-)

Oslo, 17.10.17

Ole Kristian Bjellaanes