Høyesterett som rettsavklarer

Anine Kierulf, Senter for menneskerettigheter, UiO

Den såkalte «Rolfsensaken» ble avgjort i november 2015 – en uke etter terroren i Paris. Spørsmålet i saken var om Politiets sikkerhetstjeneste (PST) kunne beslaglegge filmmateriale hjemme hos filmskaperen Ulrik Imtiaz Rolfsen, for å bruke det som bevis i en straffesak om terroristrekruttering. Rolfsen var i ferd med å lage en dokumentarfilm om hvorfor norske borgere lar seg verve som fremmedkrigere i Syria. Høyesterett kom enstemmig til at PST ikke kunne beslaglegge materialet, fordi det grep for sterkt inn i det vern journalister – og journalistisk arbeidende kunstnere – har for sine kilder.

Avgjørelsen understreker Høyesteretts rolle som rettssikkerhetsgarantist i terrorfryktens tid. Den avklarer også ubesvarte spørsmål om kildevernets omfang i Norge. Den besvarer faktisk langt flere enn den hadde trengt, dersom Høyesterett bare hadde hatt som mål å løse Rolfsensaken. Det kan vi være glade for. 

Kildevernet er ingen særrettighet for mediene, det er en rett som beskytter samfunnet. Det beskytter den delen av ytringsfriheten som kalles informasjonsfrihet – vår rett til å få høre det andre har å si. Vår mulighet til å holde oss informert om de samfunnsutfordrende forhold ingen kilder ville snakket med noen om, kildevernet tenkt borte. Og som vi dermed aldri ville fått kjennskap til, mulighet til å mene noe om – eller holde våre makthavere ansvarlige for ikke å rydde opp i. Kildevernet er et vern om de arbeidsmetoder pressen og andre som arbeider dokumentarisk kan bruke for å muliggjøre sine samfunnsopplysende mål. Et vern vi alle har en interesse i at er så sterkt som mulig.

Som de fleste andre rettigheter, må også ytringsfriheten iblant vike for andre samfunnsinteresser. En tungtveiende slik er vårt behov for trygghet. Som terrorlovene er vedtatt for å beskytte. Hva gjør vi gjør når frykten for terror – og de lovene som er vedtatt for å verne oss mot den – står mot den samfunnsfrihet kildevernet skal beskytte?

I denne saken kom Høyesterett enstemmig til at kildevernet måtte gå foran. Grunnen til det var at PST ikke hadde påvist at filmopptakene var nødvendige for å oppklare saken mot den siktede.

Høyesterett nøyde seg imidlertid ikke med å si dette. Den understreket også at straffeprosessloven må tolkes i lys av ytringsfriheten – og at tolkningen, i motsetning til hva lagmannsretten gjorde, må foretas konkret. At filmskapere og andre som ikke er «pressen» også kan påberope seg kildevernet. At terskelen for å gjøre unntak fra vernet øker med den samfunnsmessige betydning av det journalistiske arbeid. At – og ikke minst hvorfor – kildevernet er tilnærmet absolutt. Og at upublisert materiale generelt er vernet – altså det en kilde har bidratt med, ikke bare kildens identitet.

Avklaringen er vesentlig, ikke bare her i Norge. I grunnleggende rettsspørsmål ser vi i vår globaliserte tid hen til hverandres løsninger, på tvers av landegrenser. Hvis vi kan lese hverandres dommer. Det viktigste hinder for dette, er språk. Tross gjentatte bønner fra Høyesterett til våre politiske myndigheter, har Norge intet system for oversettelse av norske dommer. Dette gjør det vanskelig å kommunisere våre syn til overnasjonale organer og andre land, og det er hovedhinderet for en effektiv institusjonell «domstolsdialog» mellom Norge og verden.  Vi skjønner hva verden sier, men den har ingen tilgang til begrunnelsene for våre nasjonale valg.

Siden advokatfirmaet som bistod Redaktørforeningen i Rolfsensaken har besørget oversettelse av kjennelsen (Klassekampen 19.1.), har denne saken likevel fått betydning også utenfor Norge: I Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). I Europarådets Veneziakommisjonsdatabase Codices. I Global Freedom of Expression-basen til Colombia University – der den også vant prisen for beste rettsavgjørelse i 2015.

Avgjørelsen ville aldri fått denne betydningen dersom den ikke gjorde noe mer enn bare å løse konflikten som Rolfsen stod i. Den har interesse, ute og hjemme, fordi den avklarer problemer som i årevis har vært diskutert, men som ikke har fått noen klar løsning av lovgiver.

Spørsmålet om utforming av domsgrunner er et spørsmål om Høyesteretts rolle i samfunnet. I forbindelse med den vurdering av ny høyesterettsjustitiarius som for tiden pågår, har flere aviser oppstilt et skille mellom «rettighetsaktivistiske» eller «minimalistiske» dommere. Dette er en upresis forenkling. Men det underliggende tema er viktig: Bør dommer utformes bredt og prinsipielt, eller smalt tilpasset den enkelte sak, med minst mulig stillingtagen til spørsmål av betydning for senere saker?

Det er ikke ett svar på dette, domsutforming beror på mange faktorer som varierer fra sak til sak. Og begge posisjoner har argumenter for seg: Tilpassede dommer avgjør bare saken og skaper minst mulig rett ut over den. Slik kan domstolene være konfliktløser i enkeltsaker snarere enn normskapende maktutøvere. Men jo smalere dommen er, jo mindre avklares rettstilstanden for alle andre borgere som befinner seg i saker sammenlignbare med den som ble avgjort. Dermed lider alle de rettstap, med mindre også de selv går til sak. Dette er urettferdig, og det bidrar til flere saksanlegg. Rettssaker gagner advokater, men er altfor dyre for folk flest.

Stortingets mål for Høyesterett er klart: Dens hovedoppgave er ikke bare konfliktløsning, men rettsavklaring. Hadde Høyesterett valgt en «minimalistisk» tilnærming i Rolfsensaken, ville rettstilstanden forblitt uklar. Sannsynligheten for at andre filmskapere eller redaksjoner ville opplevd det samme som Rolfsen i nær fremtid er ganske stor. Enhver som arbeider med saker om terrorens virkeområder er kjærkomne depoter for mulig bevismateriale i viktige terrorsaker. Uten en tydelig avklaring nå, ville alle disse levd i uvisse om hvilket vern de hadde for sitt arbeid. Deres potensielle kilder likeså – med den betydning det ville ha for kildetilfanget.  Og PST ville vært i tvil om sitt lovlige handlingsrom i kampen mot terror. Det er vanskelig å se hvordan en smal avgjørelse av Rolfsensaken hadde tjent noen samfunnsinteresser overhodet.

Teksten er en forkortet versjon av en artikkel i Kritisk Juss 1/2016