- Ja, vi bør elske uenigheten!

NRs assisterende generalsekretær Reidun Kjelling Nybø slo et slag for uenigheten og ytringsfriheten i sin tale etter borgertoget i hjembyen Bodø 17. mai. Les kronikk basert på talen og se opptak her.

Se opptak fra 17. mai-talen på an.no - helt nederst i denne saken. (fra 1.21-1.32 i opptaket)

Denne kronikken ble publisert i Avisa Nordland 18. mai og inneholder deler av talen som Reidun Kjelling Nybø holdt i Bodø 17. mai:

Den store oppslutningen omkring 17. mai-feiringen er den beste siden ved den norske konformiteten. Men i anledning nasjonaldagen vil jeg gjerne slå et slag for uenigheten.

Tidligere denne uka var jeg på en konferanse om ytringsfrihet i Oslo-skolen. Bakgrunnen var debatten som startet da lærer Simon Malkenes leste opp et dikt i Dagsnytt 18 i mars. Læreren brukte sin ytringsfrihet til å fortelle om forholdene i Oslo-skolen og opplevde at det ble tatt ille opp – både av direktøren for utdanningsetaten og av elevene. Mange av innlederne på konferansen snakket om ytringsvett, ytringskultur og ytringsansvar. Problemet når vi kobler ordet ytring – ikke til frihet, men til alle disse andre ordene – så er faren overhengende for at vi tråkker rett ut i krenkelsesfella. Felles for de fleste som havner der er de gode intensjonene. Jonas Gahr Støre gjorde det da han under debatten om Muhammed-tegningene alltid plasserte et «men» bak ordet ytringsfrihet. Utdanningsdirektør Astrid Søgnen i Oslo gikk rett i fella i Malkenes-saken. Erna Solberg gikk også i krenkelsesfella da hun og regjeringen laget et opprop mot hatefulle ytringer og ville beskytte den enkeltes rett til ikke å utsettes for «ytringer som oppleves krenkende og sårende». Hvor mye ytringsrom blir igjen da? Nå er Erna og regjeringen heldigvis ute av krenkelsesfella. I regjeringens ferske strategi mot hatefulle ytringer heter det at «vi må tåle å bli provosert og krenket i et demokratisk samfunn.» Det er godt sagt, og en viktig påminnelse om at ytringsfriheten ikke kommer gratis.

For det er ikke de politisk korrekte synspunktene som trenger vern. Det er de ukorrekte, ubehagelige, provoserende ytringene som må vernes. Dersom vi begynner å innskrenke dem, så vil vi over tid ende opp med en ytringsfrihet som er så snever at den mister sin verdi som demokratisk fundament.

I Norge har vi en tendens til å fremelske konformiteten. Se bare på 17. maifeiringen som vi kollektivt elsker og knapt stiller spørsmål ved. Midt i denne nasjonaldagsidyllen vil jeg minne om at Vestens bidrag til sivilisasjonen aldri har vært troen, men tvilen – vår vilje og evne til kontradiksjon og til å stille spørsmål, også de ubehagelige, ved alle vedtatte sannheter. Det er ikke enighet og konsensus som driver verden framover. Det er uenigheten, debatten, dissensen. En av de største farene i tida vi lever i er ikke at vi er rasende uenige, men at vi ikke tør å si hverandre imot.

Ytringsfrihet betyr imidlertid ikke at du kan si hva du vil uten å bli motsagt. Jo tøffere ytringer – desto mer må du selv tåle. Ironisk nok havner ofte «krenkeverstingene» selv i krenkelsesfella.

Men hva gjør vi med de som blir så skremt av debattklimaet og hatefulle ytringer at de ikke tør eller ikke vil bruke ytringsfriheten sin? Jo -  de trenger både vår støtte og vår oppfordring til å delta i debatten. Og noen ganger må vi gå i debatten for dem. På konferansen om ytringsfrihet i Oslo-skolen kom dessuten jurist og menneskerettighetsekspert Anine Kierulf med en viktig påminnelse: Det at man føler seg krenket er ikke ensbetydende med at man er det i juridisk forstand. Det er lov å la være å tolke alle utsagn i verste mening.

Vi har mye å være stolt av i Norge. Nylig ble vi kåret til verdensmestre i pressefrihet. Men det er med åpenhet og ytringsfrihet som med ekteskap – vi må jobbe med det for at det skal funke. Det er så lett å være for åpenhet i prinsippet – helt til det gjelder oss selv. Da er det verre. De siste årene har vi sett at omdømmehysteriet griper om seg i offentlig virksomhet. I norske kommuner synes man ofte mer opptatt en skinnende fasade enn å legge til rette for debatt og meningsbrytning til beste for det tilbudet man skal skape for innbyggerne. Derfor er det gledelig å se at Bodø kommune gjennom sitt arbeidsreglement faktisk oppfordrer medarbeiderne til å bruke ytringsfriheten sin. Den oppfordringen bør ansatte i Bodø kommune ta.

Som ytringsfrihetsfundamentalist lover jeg til å fortsette å pushe uenighet og åpenhet. Kritiser meg gjerne – jeg lover å ikke gå i krenkelsesfella!