Mener mediene underrapporterer Høyesterett

DOMSTOLENES UAVHENGIGHET OG PRESSENS ROLLE

Innledning på pressefrokost i Høyesterett 14. januar 2019

John Olav Egeland

Uten uavhengige domstoler finnes ikke rettsstaten. Uten rettsstaten finnes ikke demokratiet. Menneskerettighetene har liten verdi om de ikke har rettslig vern. Uavhengige domstoler beskytter borgerne mot tilfeldige avgjørelser og overgrep fra de andre statsmaktene. Dette er folkestyrets juvel: Enkeltmennesker, foretak, minoriteter og andre grupper kan få sin konstitusjonelle rett, også når motparten er staten, en esende forvaltning eller til og med Stortingets flertall. Det er ingen enkel konstruksjon og den skaper politiske spenninger. Avveiningen mellom folkevalgte lovgiveres makt, og Høyesteretts konstitusjonelle kontrollfunksjon og rettsskapende oppgave, er et tema som stadig vender tilbake i den offentlige debatt. Det er forståelig for effekten kan være vidtrekkende og “får rent faktisk den virkning at Høyesterett ved fastleggelsen av Grunnlovens grenser gjennom grunnlovskontrollen blir et overordnet organ i forhold til Stortinget”, slik tidligere justitiarius Tore Schei har formulert det.

Det er selvsagt et demokratisk paradoks at dommere som ikke er folkevalgt, og som har begrenset oversikt over samfunnets utvikling og konflikter, er tillagt en så sentral rolle i det politiske systemet. Samtidig bekrefter den politiske utviklingen i deler av Europa betydningen av uavhengige domstoler  og prinsippet om maktfordeling. I land som Polen og Ungarn arbeider de politiske makthaverne aktivt og målbevisst for å knuse domstolenes autonomi, og omdanne dem til lydige politiske redskaper. Samtidig minner jeg om at disse landene har regjeringer som har kommet til regjeringsmakten gjennom demokratiske valg. Folkevalgte forsamlinger er i seg selv ikke en garanti for at borgernes frihet og rettigheter er reelle. Uavhengige domstoler - rettsstaten - er stålbjelken som skal sikre demokratiet mot utglidning eller forvitring.

Det er selvsagt ingen tilfeldighet at domstolene står øverst på listen når det liberale demokratiet kommer under angrep. Men det er verdt å merke seg at også andre institusjoner og grupper er blant målene. Det gjelder særlig media, de akademiske institusjonene og etniske eller seksuelle minoriteter. Fellestrekket mellom disse er at det dreier seg om institusjoner med en viss autonomi i forhold til den politiske statsmakten, eller grupper som står utenfor de dominerende fellesskapene. Å svekke eller eliminere alternative kilder til politiske forståelse eller makt, er en naturlig impuls blant autoritære eller totalitære makthavere.

Slik er tilstanden ikke i Norge. På den internasjonale Rule of Law Index (2017 - 2018) er Norge nr. 2 etter Danmark av 113 land som er vurdert. Rettssikkerheten er blant verdens aller beste. Men også vi har utfordringer. Skal loven være lik for alle må folk kjenne sine rettigheter, de må kunne gjøre disse rettighetene gjeldende og de må ha adgang til domstolene. Rettsliggjøringen og rettighetspolitikken er blant faktorene som har økt behovet for rettshjelp. Den er utenfor rekkevidde for svært mange. Med unntak av straffesakene blir lov og rett stadig oftere et spørsmål om lommebok, ikke lovbok. Vi ser konturene av en ny form for klassejus. Her finnes et tydelig reformbehov. Det hjelper lite om domstolene er uavhengige hvis de er utilgjengelige for mange mennesker.

Terrortrusler, ekspanderende politimetoder og skarpere digitale verktøy har reist akutte eller nye spørsmål knyttet til sikkerhet, beredskap og personvern. Privatsfæren har beskyttelse i Grunnloven og i europeisk og internasjonal rett. Men også statens plikt til å ivareta samfunnssikkerheten har stor tyngde.  Som Anine Kierulf har sagt det i en artikkel om kildevernet og Rolfsen-saken: “Domstolens rolle som avklarende vokter av rettsstatens friheter er særlig påtrengende i terrorfryktens tid”. Og, vil jeg legge til, i en tid der både private og statlige aktører bruker ny teknologi til å kartlegge og trenge inn i privatsfæren. Hvis utviklingen fortsetter, risikerer vi at retten til et privatliv blir en episode i menneskehetens historie.

Det finnes et sterkt gjensidig forhold mellom uavhengige domstoler og uavhengige og frie medier. De forutsetter hverandre. Høyesteretts primære oppgaver er rettsavklaring og rettsutvikling. Uten reell kommunikasjon med verden utenfor rettsbygningen er ingen av delene mulig. Skal avgjørelsene bli forstått og fremstå som legitime veivisere, må de være kjent og kunne forstås av allmennheten. Som høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen har sagt det:

“Gjennom dommene fører høyesterettene en rekke samtaler - med partene, med advokatene, med nasjonale, utenlandske og internasjonale domstoler, med de andre statsmaktene, med allmennheten og med pressen, med de juridiske fagmiljøene, med fortiden og med fremtiden.”

Det sier seg selv at god rettsutvikling ikke kan skje i isolasjon. Domstolen er avhengig av pågående medier som avdekker kritikkverdige forhold og konsekvensene av politiske vedtak, teknologisk og økonomisk utvikling og kulturelle endringer. Uten en pulserende offentlig samtale om nye konflikter, motsetninger og samfunnsroller, kan ikke domstolen utføre sin plikt med den kvalitet som forventes. Det er ikke nok at Høyesterett kjenner partene og deres papirer og argumenter. Retten må også kjenne menneskenes vilkår og liv. Det er ikke mulig uten medier som rapporterer bredt, grundig og med god kunnskap.

En slik effekt innebærer ikke at pressen er noe støttehjul for domstolene. Medienes uavhengighet og kritiske oppgave er like viktig i forholdet til den dømmende makt som overfor de andre statsmaktene. Vi har ikke reservert noen spesiell ærbødighet for domstolen. Samtidig hviler denne frie stillingen på Grunnloven og det øvrige lovverket, og ikke sjelden på Høyesteretts grensedragninger. Både domstolene og mediene er eiker i demokratiets hjul.

Så er spørsmålet: Oppfyller mediene sin del av den demokratiske kontrakten? Når det gjelder domstolene er mitt svar et klart nei. Historisk har justissektoren vært dekket av kriminalredaksjonene. De er sterkt redusert, og hele ordningen har gått ut på dato. Det er en betydelig kunnskapsmangel i mange redaksjoner. Ikke minst gjelder det medienes forhold til Høyesterett. Vi må tenke nytt.

Mitt utgangspunkt er at Høyesterett har sterke politiske funksjoner som angår svært mange mennesker, og at disse har økt bl.a. i tråd med rettsliggjøring og lovens internasjonalisering. Ikke minst har lovgiverne utvidet handlingsrommet, og således fratatt seg selv makt. Fremfor alt har det betydning at Høyesterett er på vei til å bli en ren prejudikatdomstol, noe som utvider den politiske rekkevidden og tyngden. Ifølge Høyesteretts historiker, jussprofessor Jørn Øyrehagen Sunde, driver Høyesterett “i praksis mer rettsutvikling enn Stortinget på de rettsområdene som er dekket av de europeiske menneskerettighetene og EU-retten”.

Utviklingens retning er politisk omstridt, men ikke de faktiske forholdene. Her lener jeg meg igjen på justitiarius Schei:

 “Lovgivningen skal oppfylle politiske formål og ha tilsiktede politiske virkninger. Ved domstolenes og Høyesteretts anvendelse av lovene i enkeltsakene, vil de tilsiktede politiske virkninger virkeliggjøres, korrigeres eller suppleres, og i noen tilfelle tilsidesettes.”

 Vi trenger ikke gå lenger enn til Høyesteretts årsberetninger og berammingslister for å se hvordan dette virker. Sakene spenner fra de som er lett synlige som prinsipielle (f. eks. snøkrabbe, samvittighetsreservasjon for fastleger, grunnleggende arbeidsgiveransvar/Norwegian) til de som har direkte virkning på mange menneskers liv. I den siste kategorien finner vi saker som gjelder avlivning av hund, tilbakekall av flyktningestatus, oppsigelse av gravide, eiendomsmeklers informasjonsansvar og flere saker om risiko og sikkerhet i dagliglivet.

 Min oppfatning er at vi her står overfor et stort felt som ikke er godt nok kommunisert eller som mediene underrapporterer. Med unntak av Rett24, som primært er rettet mot justissektoren, fanger de store mediene altfor sporadisk opp rettsutviklingen og sakene i Høyesterett. Det kan vi gjøre noe med. Mitt forslag er å flytte ansvaret for dekningen til de avdelingene og journalistene som jobber med politikk og kommentarer. Slik at de samme menneskene dekker alle de tre statsmaktene. Vi må også utvikle medarbeidernes kunnskap og tilgang til kilder som kan gi bedre og kritisk innsikt. Det vil innebære et tettere og mer organisert forhold til relevante deler av akademia. Ikke bare jurister, men også andre disipliner som historie, statsvitenskap, sosiologi, økonomi osv.

 Også domstolene og lovgiverne bør gå gjennom offentligheten på justisområdet. Jeg tenker bl.a. på at mediene bør få en utvidet adgang til beviser og dokumenter i sakene, slik de f. eks. har det i Sverige. Antakelig bør også domstolenes kommunikasjonssystemer overhales og tilpasses medieutviklingen.

 For en ting er i hvert fall sikkert i vår tid: Den som ikke kommuniserer taper legitimitet. Hva verre er: Svak kommunikasjon innebærer kunnskapstap blant folk flest, og dermed også rettighetstap.