Norsk Redaktørforenings innspill til Ytringsfrihetskommisjonen

Her er opptak fra innspillsmøtet og her er programmet fra møtet.

Her er innlegget til Norsk Redaktørforenings generalsekretær Arne Jensen: 

Takk for anledningen til å snakke direkte til kommisjonen om det svært viktige, men også krevende oppdraget dere har påtatt dere.

Både undertegnede og mange med meg i NR næret en viss skepsis til utnevnelsen av en ny YFK. For det første var mange av oss usikre på behovet for en ny kommisjon. Nå har flere ting, blant annet den debatten som har pågått i sommer, vist at det kanskje er fornuftig med en ny kommisjon. Ikke for å foreslå endringer i den rettslige reguleringen av ytringsfriheten, men for å skape bedre forståelse for hvordan et offentlig ordskifte fungerer.

For det andre har vi vært skeptiske til mandatet, som er alt for omfattende og inneholder oppgaver for minst fire kommisjoner. Kulturdepartementet burde utformet et spisset mandat, med et oppdrag om å drøfte endringer i ytringsfrihetens rammevilkår som følge av de endringer som har skjedd på det teknologiske området siden den forrige kommisjonen la frem sin utredning i 1999. Dertil kommer at mandatet er inkonsistent, og skaper uberettigede forventninger om at kommisjonen skal finne veier til de såkalte trygge ytringsrommene, i betydningen av trygghet for ytringer man ikke vil høre, uten at det skal gå ut over noen andres ytringsfrihet. Vi håper kommisjonen har mot og kraft til å avgrense og tydeliggjøre de reelle utfordringene.

For øvrig mener vi dette er det viktigste kommisjonen bør ha i fokus:

• Den rettslige reguleringen av ytringsfriheten i Norge er generelt god, og grensene er fornuftig trukket opp. Vi har blant annet en ganske fersk straffelov, vi har fått en rent sivilrettslig regulering av injurieinstituttet, en ny åndsverklov og nylige endringer i arbeidsmiljølovens varslingsbestemmelser. Det er, etter vårt syn, ikke behov for å gjøre vesentlige endringer i det juridiske rammeverket for ytringsfrihetens grenser. Det mest problematiske punktet, slik vi ser det, er straffelovens § 185. Paragrafen er prinsipielt diskutabel og dertil vanskelig å forholde seg til, fordi det er en gummistrikkparagraf, som kan tøyes i ulike retninger. Når NR ikke har gjort et aktivt arbeid for å få den fjernet, så er det fordi rettspraksis stort sett har vært fornuftig restriktiv med hensyn til hva som pådømmes. Paragrafens tekst gir imidlertid løfter om mer enn den per i dag holder. Kanskje burde man vurdere å bytte ut ord som «diskriminerende», «true og forhåne» og «ringeakt» som jo er noe arkaisk, med begrep som «grovt hatefulle», «dehumaniserende» og «undergrave gruppers menneskeverd» som er de domstolene bruker?

• Der kommisjonen kan gjøre en vesentlig forskjell tror vi er ved å forsøke å skape større forståelse for hvordan et offentlig ordskifte må fungere. Samtidig bør kommisjonen peke på tiltak som kan sette oss i best mulig i stand til å delta i et ordskifte hvor det er rom både for ytterliggående meninger og for ytringer som i sin form og sitt innhold både kan støte, såre og krenke. Ytringsfriheten er ikke primært til for å beskytte de ukontroversielle ytringene som det er bred konsensus om.  Ytringsfriheten er til for de ytterliggående, de provoserende ytringene, de kontrære, de som inntar de motsatte standpunktene av det store flertallet. Den forrige ytringsfrihetskommisjonen pekte på det vesentlige poenget at dersom vi aldri møter de vi er mest uenige med hvordan kan vi da være sikre på at vi har rett?

• Vi kan nærme oss ytringsfriheten fra to kanter. Enten kan vi forsøke å regulere de ytringene vi ikke ønsker oss, eller så kan vi forsøke å stimulere til de gode debattene, med flest mulig syn representert. Tanken på at man skal regulere seg til et godt ytringsrom tror jeg ikke bare er fåfengt, men direkte farlig. Grunnlovens § 100, som ble revidert i 2004, er helt klar på at de grensene som skal settes for ytringsfriheten må være tydelige og så få som mulig. Det samme sier den Europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10. Det er det gode grunner til. Dersom vi setter vår lit til at politiet skal holde orden på ytringsfrihetsområdet, så er det all grunn til uro. At politiet skal drive forebyggende kriminalitetsbekjempelse, slik vi har sett tilløp til, ved å oppsøke personer som kan tenkes å fremme lovstridige ytringer, gir særdeles dårlige vibrasjoner og enda dårligere assosiasjoner. Og det vil selvsagt raskt komme i konflikt med sensurforbudet i Grunnlovens § 100. Det samme vil – gode intensjoner til tross – blant annet forslaget om å straffe «påvirkning» på den allmenne meningsdannelse fra utenlandske aktører.

• Snarere må vi akseptere at både ytringsfrihet og demokrati har sin pris og at det noen ganger smerter å leve i et samfunn med stor frihet. Vi må lære oss, og det må starte i skoleverket, å fremme argumenter ut fra holdbarhet og relevans, slik Arne Næss beskriver det i sin nesten ikoniske bok «En del elementære logiske emner». Vi må lære barna våre kritisk tenkning, kildekritikk og debatteknikk. Og vi må lære dem å svare tilbake når vi mener noe er urettmessig eller galt. Det er også i tråd med anbefalingene i en NOU om barneliv og medier som ble avlevert i vår.

• Det ville trolig overraske dersom jeg skulle snakke til YFK uten å adressere de redaktørstyrte mediene spesielt. Det er, etter mitt syn, ingen tvil om at det å sørge for gode rammevilkår for de redaktørstyrte mediene er et av de viktigste «positive» verktøyene myndighetene har for å opprettholde og styrke en vid ytringsfrihet og et opplyst offentlig ordskifte. Ikke fordi alle debatter kan eller skal foregå der, men fordi de redaktørstyrte mediene er de sentrale premissleverandørene for svært mange andre debatter. Det ferske tillitsbarometeret til Arendalsuka, utført av Respons Analyse viser at norske medier generelt nyter stor tillit hos publikum. Nesten like viktig er det at publikum peker ut de redaktørstyrte mediene, som den kanalen de ville prioritere dersom de ønsker å få frem sine synspunkter i det offentlige rom. Derfor er det helt sentralt at vi både regulatorisk og økonomisk gir journalistikken og de redaktørstyrte mediene gode vilkår.

• Et siste punkt, som lever litt for seg selv: Personlig mener jeg at utviklingen for ansattes ytringsfrihet om egen arbeidsplass er en av de største demokratiske utfordringene vi har i Norge. Det løses ikke gjennom rettslige endringer, men gjennom andre tiltak, noe jeg håper kommisjonen adresserer. Det har en side også til medienes rolle, når både offentlig og privat ansatte, kanskje særlig de første, ikke tør å si hva de mener eller la seg intervjue, av frykt for mer eller mindre subtile represalier fra arbeidsgiver. Vi blir mindre opplyste og det offentlige ordskiftet blir fattigere når fagfolk i offentlig forvaltning ikke deltar, hvilket er stikk i strid med infrastrukturkravet i Grunnlovens § 100 og at staten plikter å legge til rette for et opplyst offentlig ordskifte.

Før innspillsmøtet arrangerte Oslo Redaktørforening frokostdebatt om ytringsrommet i mediene. Se opptak her.