Støttet lærernes markering for ytringsfrihet

Flere hundre lærere hadde møtt opp da Utdanningsforbundet, Norsk Lektorlag og Skolenes landsforbund (SL) arrangerte en demonstrasjon med appeller og musikalske bidrag fra Unni Wilhelmsen og elever fra Steinerskolen på Eidsvoll plass foran Stortinget, samme dag som det var høring om ytringsfrihet i Osloskolen. Bakgrunnen for det hele er debatten som har stormet rundt lektor Simon Malkenes ved Ulsrud videregående skole etter at han 5. mars i Dagsnytt 18 skildret kaoset i et klasserom. Den for tida sykmeldte lektoren, var selv til stede som tilhører på gressplenen i det fine vårværet. Les mer om aksjonen i Frifagbevegelse og Utdanningsnytt.

Her er opptak fra høringen om ytringsfrihet i Oslo-skolen tirsdag.

Her er Reidun Kjelling Nybøs appell:

Kjære alle sammen.

 Som ytringsfrihetsfundamentalist og som representant for en organisasjon med ordet ytringsfrihet som et av de aller første i sine vedtekter, er det en glede å få bli invitert hit for å si noen ord.

«Opplever du, eller har du opplevd, at kravet til lojalitet overfor arbeidsgiver har gjort at du har vegret deg for å delta i den offentlige debatten?»

Dette spørsmålet har Oslo Redaktørforening stilt til skoleledere i Oslo og Akershus i to undersøkelser. Begge undersøkelsene ble gjennomført i samarbeid med Utdanningsforbundet.  Og begge ganger svarte nær halvparten ja. De vegrer seg. Lojalitetskravet overfor arbeidsgiveren trumfer ytringsfriheten. Når skolelederne i så stor grad vegrer seg, er vegringen trolig minst like stor blant lærerne. Det sammenfaller med egne undersøkelser til Utdanningsforbundet og med de meldingene vi får fra ulike redaksjoner, om at det er blitt vanskeligere å få både lærere og rektorer i tale.

De siste årene har vi sett at omdømmehysteriet griper om seg i offentlig virksomhet. I norske kommuner virker det ofte som om man er mer opptatt av en skinnende fasade enn å legge til rette for debatt og meningsbrytning til beste for det tilbudet man skal skape for innbyggerne.

På forrige ukes konferanse og på dagens høring om ytringsfrihet i Oslo-skolen er det blitt snakket mye om ytringsfrihet, men det er brukt mange andre ord – ytringskultur, ytringsansvar, ytringsadferd, ytringsvett.

Problemet når vi kobler ordet ytring – ikke til frihet, men til alle disse andre ordene – så er faren overhengende for at vi tråkker rett ut i krenkelsesfella.

 De fleste som havner der har de aller beste intensjonene. Jonas Gahr Støre gjorde det da han under debatten om Muhammed-tegningene alltid plasserte et «men» bak ordet ytringsfrihet.

Direktør for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen gikk rett i fella i Malkenes-saken.

Erna Solberg gikk også i krenkelsesfella da hun og regjeringen laget et opprop mot hatefulle ytringer og ville beskytte den enkeltes rett til ikke å utsettes for «ytringer som oppleves krenkende og sårende». Hvor mye ytringsrom blir igjen da? Hvis vi ikke skal tillate ytringer som noen blir såret og krenket av?

Nå er Erna og regjeringen ute av krenkelsesfella. Heldigvis. I regjeringens ferske strategi mot hatefulle ytringer heter det:

«Ytringsfriheten utfordrer oss siden den omfatter uttalelser som kan oppfattes som kontroversielle, støtende eller sjokkerende. Vi må tåle å bli provosert og krenket i et demokratisk samfunn.»

Det er godt sagt, og en viktig påminnelse om at ytringsfriheten ikke kommer gratis. 

For det er ikke de politisk korrekte synspunktene som trenger vern. Det er de ukorrekte, ubehagelige, provoserende ytringene som må vernes. Dersom vi begynner å innskrenke dem, så vil vi over tid ende opp med en ytringsfrihet som er så snever at den mister sin verdi som demokratisk fundament.

I Norge har vi en tendens til å fremelske konformiteten. Se bare på 17. maifeiringen som vi akkurat har vært gjennom og som vi kollektivt elsker og knapt stiller spørsmål ved.

I en verden full av mennesker som lett havner i krenkelsesfella – og med hang til konformitet – vil jeg minne om at Vestens bidrag til sivilisasjonen aldri har vært troen, men tvilen – vår vilje og evne til kontradiksjon og til å stille spørsmål, også de ubehagelige, ved alle vedtatte sannheter. 

Det er ikke enighet og konsensus som driver verden framover. Det er uenigheten, debatten, dissensen. En av de største farene i tida vi lever i er ikke at vi er rasende uenige, men at vi ikke tør å si hverandre imot.

Ytringsfrihet er særlig viktig i utdanningssektoren - enten det er grunnskole, videregående eller høyere utdanning – de offentlige institusjonene i samfunnet som mer enn noen andre skal være arenaer for meningsbrytning og frimodig debatt.

Derfor vil jeg oppfordre både elever og lærere om å bruke ytringsfriheten sin. Si fra. Tør å vær uenige. Vær litt Simon!

Og særlig til skoleledere og ledelsen for utdanningsetaten har jeg følgende oppfordring: Det hjelper ikke å snakke om ytringsfrihet bare i festtaler. Dere må mene det. Dere må tørre det. Ta avstand fra omdømmehysteriet. Oppfordre lærere og elever til å bruke ytringsfriheten sin og bruk den selv. Ikke gå i krenkelsesfella – heller ikke på elevenes vegne.