Identifisering av barn

Barn har et særskilt vern i presseetikken. Det er på en måte selvsagt – det er en sårbar gruppe som ennå ikke er fullt ut ansvarlige for seg selv. Punkt 4.8 slår fast plikten til å vurdere konsekvensene medieomtale kan ha for barnet.

Medienes har et selvstendig ansvar for å gjøre disse vurderingene. Ansvaret ligger altså ikke hos barnet, og heller ikke hos voksne rundt som har gitt sin godkjenning eller bidratt med råd. Ansvaret ligger alltid hos mediet. Det er en viktig påminnelse, siden mediene jo ofte henter inn tillatelser fra foreldre for at barna skal delta i saker. Mediene plikter å vurdere både mulige nåtidskonsekvenser og fremtidige konsekvenser for barnet.

Saker som omhandler barn spenner fra uskyldige 17.mai-reportasjer og moro-samtaler i barnehagen til mobbesaker, barnevernssaker og kriminalitet. Varsomheten må naturligvis stå i forhold til hvor sensitiv saken er.

Hovedregelen er at barn IKKE skal identifiseres i saker om familiekonflikter, barnevernssaker eller rettssaker. I andre kritiske eller sensitive saker må vurderingen gjøres med godt skjønn og høyere grad av varsomhet enn man har for voksne. Det krever god oversikt over saken, og at man henter inn informasjon fra voksne som står barnet og saken nært – og fra barnet selv, når det er relevant og mulig.

Barn har gradvis økte rettigheter fram mot voksen alder, og det ville være et stort tap for samfunnet hvis man ikke også brukte barn som kilder. Hvordan ser utdanningsdebatten ut hvis ikke barn og ungdommer deltar med sine perspektiver? Hvordan skal vi forstå mobbing hvis det bare er voksne som snakker om det?  Barn må slippe til i offentligheten, også av og til i saker som er sensitive og som kan innebære en belastning for dem. Spesielt gjelder det barn i øvre aldersgruppe.

Det er heller ikke til å unngå at barn indirekte identifiseres i saker hvor foreldrene deres står frem, eller de på andre måter har en klar kobling til det saken handler om. Mediene kan naturligvis ikke unngå alle saker som på denne måten rammer barn. Det som er viktig er at man faktisk er bevisst på dette og gjør grundige vurderinger. Et godt eksempel fra PFU er denne klagen mot VG, hvor barn ble indirekte identifisert i forbindelse med en drapssak. VG ble ikke felt.

Varsomheten kan ligge både i språk og detaljer. Sørg for at opplysningene som er knyttet til barna er nødvendige for saken og hold saken i en nøktern form.

Savnede barn

Få saker er mer preget av desperasjon enn når barn er savnet. Nettopp derfor kan pårørende og politi være ganske rause med beskrivelser og informasjon. Men også i slike saker ligger ansvaret for å vurdere bruken av disse opplysningene hos mediene selv.

Mediedekning kan være et avgjørende bidrag til at barnet blir funnet. Hvor nødvendige opplysningene er må veies opp mot belastningen de kan påføre barnet i ettertid. Hvis formålet er å gjøre barnet gjenkjennelig for alle som møter hen, kan det være viktig å videreformidle ganske detaljerte beskrivelser og kjennetegn. Men sørg for at det er godt begrunnet, og at redaksjonen har rutiner for å gå gjennom og eventuelt fjerne opplysninger igjen når barnet er funnet.

Rogalands Avis ble høsten 2022 felt på punkt 4.8 i en savnet-sak som gjaldt en 12-åring. PFU kunne ikke se at bruken av navn og bilde var nødvendig i saken, og reagerte spesielt sterkt på at opplysningene lå ute i tre måneder etter at barnet var kommet til rette. Uttalelsen kan du lese her.

Test saken på «fremtidsbarnet»

Når redaksjonen har god oversikt over saken, og barnet selv og viktige mennesker rundt har fått si hva de tenker, ligger altså ansvaret for vurderingen hos redaksjonen selv. Så hvordan går man egentlig fram?

En metode som kan anbefales, er å se for seg at barnet kommer inn i redaksjonen som 25-åring og lurer på hvordan i all verden dere kunne finne på å publisere saken om ham/henne. Hva sier du da? Står du godt i argumentasjonen?

Samme metode kan brukes ved gjennomlesning før publisering. Er det noe i saken, for eksempel beskrivelser, detaljer, bilder eller annet, som man skulle ønske man hadde gjort annerledes når man i fremtiden står der med den opprørte 25-åringen?

Hjelpespørsmål:

• Hvilke konsekvenser kan omtalen få for barnet nå og i fremtiden?
• I sensitive saker: Er opplysningene som barna kan kobles til nødvendige for saken? Er det beskrivelser i saken som kan virke unødvendig belastende?