Dette sier forskningen
At omtale av selvmord kan bidra til imiterende atferd som kan utløse flere selvmord, er en teori som har røtter langt tilbake i tid. Den såkalte Werther-effekten har fått sitt navn fra Johann Wolfgang von Goethes roman «Den unge Werthers lidelser» fra 1774
At omtale av selvmord kan bidra til imiterende atferd som kan utløse flere selvmord, er en teori som har røtter langt tilbake i tid. Den såkalte Werther-effekten har fått sitt navn fra Johann Wolfgang von Goethes roman «Den unge Werthers lidelser» fra 1774. Etter at romanen kom ut, registrerte man en økning i antall menn som tok sitt liv etter samme metode som romanfiguren, og romanen ble forbudt i mange land, blant annet i Danmark-Norge.
En rekke internasjonale studier hevder en sammenheng mellom medieomtale og økt selvmordsrate i etterkant. Ifølge Lars Mehlum, leder for nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging, er det over 150 studier som har vist en sammenheng mellom omtale av selvmord i mediene og økning av forekomsten av selvmord i eksponerte grupper. Undersøkelser gjort i forbindelse med mediesaker om t-bane- og togselvmord i Tyskland og Østerrike, har påvist en økning i frekvens i etterkant av saker og en nedgang etter at mediene sluttet å omtale.
Et annet eksempel er fra Hong Kong i 1998 da en ung kvinne tok sitt liv ved kullosforgifting ved bruk av en engangsgrill. Etter en rekke sensasjonspregede oppslag om metoden, så man at denne metoden, som ikke var registrert tidligere, ble en av de mest vanlige selvmordsmetodene i Hong Kong de neste månedene.
I USA ble det registrert en økning i antall selvmord blant tenåringer etter visning av Netflix-serien «13 reasons Why» i april-juni i 2017. Visningen av serien er assosiert med en 12 prosent økning i selvmord blant tenåringsgutter og en over 20 prosent økning blant jenter. Totalt var det snakk om 103 flere selvmord i disse aldersklassene. Les mer her.
I månedene etter at den amerikanske skuespilleren Robin Williams tok sitt liv i 2014, ble det observert en mengde sensasjonspregede oppslag om selvmordet. Samtidig ble det registrert en nesten 10 prosent økning i selvmordsraten (det tilsvarer 1841 dødsfall) i USA. Les mer her.
Det finnes ingen forskning som påviser at norske medier har omtalt selvmord på en måte som har utløst imiterende atferd.
Ifølge professor Lars Mehum, handler faren for imiterende effekt både om den innvirkningen skildringer av selvmord i mediene kan ha på faktisk selvmordsatferd i befolkningen og opphopninger og epidemier av selvmord og selvmordsforsøk i spesielle befolkningsgrupper begrenset av tid og geografiske forhold.
Den typen medieoppslag som er blitt funnet sterkest assosiert med såkalte smitteeffekter er:
- Sensasjonspregede oppslag
- Omtale av konkrete selvmord hos kjente personer (særlig i underholdningsbransjen og politikken)
- Omtale av spesifikke selvmordmetoder
- Omtale av spesifikke steder der selvmordet har funnet sted
- Bruk av statistikk og fakta om selvmord på en overforenklet og sensasjonspreget måte
Forskningen på sammenheng mellom medieoppslag og økt frekvens av selvmord har så langt vært deskriptiv og lite teoribasert eller hypotesetestene. Derfor vet vi forholdsvis lite om virkningsmekanismer.
Werther-effektens motstykke er «Papageno-effekten», oppkalt etter fuglefangeren i Mozarts «Tryllefløyten». Den østerrikske legen Thomas Niederkrotenthaler ledet i 2005 en studie som konkluderte med at måten selvmord omtales på, kan ha en avgjørende effekt på personer i en livskrise. Niederkrotenthaler påviste at det fantes en sammenheng mellom medieomtale av personer som hadde slitt med selvmordstanker, men som hadde kommet seg gjennom denne fasen, og en generell nedgang i selvmord og selvmordsforsøk. Det finnes også forskning på at omtale som fokuserer på negative effekter ved selvmord, eller på løsninger og alternativer til selvmord, kan ha en forebyggende effekt.