Identifisering av omkomne eller savnede

Dette punktet er en viktig påminnelse om at journalistikken også kan virke sterkt inn på alle som rammes av en sak, og handler i sin kjerne om langt mer enn identifisering. Men nå er det identifiseringsbiten vi tar for oss.

TO VIKTIGE SPØRSMÅL FØR PUBLISERING:

1. Før pårørende er varslet: Er det risiko for at folk som kjenner den/de døde svært godt kan forstå hvem saken handler om, ut fra bilder eller andre opplysninger i saken?
2. Etter pårørende er varslet: Er det andre, belastende forhold ved saken som taler for å ikke publisere navn eller andre identifiserende opplysninger?

Den «enkle» regelen

Folk skal ikke få vite at nære og kjære er døde eller savnet når de tilfeldigvis går innom en nettavis eller skrur på nyhetene. Først når politiet har gjort jobben med å underrette de nærmeste pårørende, kan mediene publisere navnene. Dette sitter i ryggmargen hos de fleste journalister og redaktører. Likevel er det jevnlig fellelser i PFU på dette punktet. Det skyldes blant annet at det finnes noen skjulte feller som gjør at vi må være ekstra varsomme.

Den vanligste feilvurderingen handler om hva nære pårørende kan lese ut av bilder. Det som for redaksjonen kan se ut som en hvilken som helst bil, med hundrevis og kanskje tusenvis av mulige eiere, kan identifisere den avdøde for folk som detaljert kjenner til bilen og i tillegg kanskje vet omtrent hvor føreren befant seg. På denne måten kan medienes publisering bringe dødsbudskap uten at vi har tatt et bevisst valg om det.

På mindre steder kan stedsangivelse i seg selv bidra sterkt til identifisering. Det er stor forskjell på en ulykke på en liten lokal vei som leder til noen få hus, og en ulykke på E18 ved Oslo i rushtrafikken. Vær nøye i vurderingen av hvordan kombinasjonen av opplysninger både i tekst og bilder snevrer inn kretsen av mulige personer. Spesielt viktig er det i første fase av publisering.

Igjen – identifisering er mer enn navn. Se for eksempel fellelsen fra 2015 av Åndalsnes avis for å ha publisert bilde av motorsykkel før pårørende var varslet.

Publisering av bilder fra branner kan lett identifisere indirekte. Det samme gjelder nøyaktig stedfesting i saken. Derfor blir «dødsbrann»-formuleringer fort brudd på presseetikken hvis de pårørende ikke er varslet. Bilder og stedsangivelser kan være viktige opplysninger for offentligheten i slike saker, ikke minst fordi brann utgjør en fare for omgivelsene. Da må varsomheten ligge i å holde igjen opplysninger om at noen er død. Se for eksempel fellelsen av Rana Blad for sak om dødsbrann i 2017.

Se nøye gjennom bilder før publisering, med tanke på informasjon som ikke er synlig ved første øyekast. Dette er særlig viktig kort tid etter eller under pågående hendelser.

Savnet – så funnet

Desperasjonen som preger enkelte savnet-saker, gjør at mediene sitter med mye informasjon som pårørende og kanskje til og med politi har gitt fra seg. Publisering i mediene kan bidra til at folk blir funnet, og som redaktør vil man ha et naturlig ønske om å bidra. Mediedekning kan være et avgjørende bidrag til at en savnet person kommer til rette.

Men opplysningene må gjennom en redaksjonell vurdering, som alt annet. Spesielt viktig er det å huske at den savnede selv ikke kan svare for seg. Pårørendes forståelse av situasjonen trenger ikke stemme med den savnedes, og det er ikke sikkert de har oversikt over hvilke konsekvenser omtalen kan ha for den savnede senere. Spesielt viktig er det å gjøre gode vurderinger rundt barn og ungdom (se også kapitlet om identifisering av barn).

Identifisering med navn og bilde kan være en stor belastning fordi informasjonen blir søkbar i etterkant. Likevel kan det være nødvendig å identifisere fullt ut i noen av disse sakene. Sørg da for å ha rutiner i redaksjonen for å gå gjennom tidligere saker når savnede kommer til rette, med tanke på å fjerne opplysninger som ikke lenger er nødvendig.

Gode spørsmål før publisering:

• Hvilke opplysninger er nødvendig å bringe videre i akkurat denne saken?
• Er det opplysninger eller beskrivelser i saken som kan være belastende i etterkant?
• Er den savnede et barn? Se også kapitlet om identifisering av barn.

Død/savnet i belastende sammenheng

Vær oppmerksom på at det kan være gode grunner til å ikke publisere navn, selv om pårørende er varslet. Det så vi blant annet i en sak som ble behandlet i PFU i 2014, om en ung kvinne som døde i en Oslo-moské. Problemet med saken var ikke identifiseringen i seg selv – pårørende var varslet – men at hun ble identifisert sammen med opplysninger om at hun hadde vært involvert i demonutdrivelse. Her var det første og siste setning i VVP 4.6 som gjorde at VG ble felt: «Ta hensyn til hvordan omtaler av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende. (...) Vis hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse.»

Noen ganger er det belastende forhold knyttet til det at noen er død. Det kan være for eksempel rus, uvettig kjøring eller kriminalitet. Når slike opplysninger er en del av saken, må allmennhetens interesse vurderes opp mot den tilleggsbelastningen kombinasjonen av identitet og klanderverdige forhold vil ha for de nærmeste, og i noen saker også ofre. Identifisering i slike tilfeller kan også indirekte identifisere andre som er knyttet til de samme klanderverdige forholdene.

                                               *

«I samråd med pårørende» - NEI!

En formulering som har festet seg i mange redaksjoner, er at «navnet offentliggjøres i samråd med pårørende».

Navn på personer som omkommer i ulykker er i utgangspunktet offentlige. Det har Politidirektoratet slått fast i brev til Norsk Redaktørforening i 2020. Det fremgår også av rundskriv fra Justisdepartementet fra 1981. I kriminalsaker kan navn på drepte holdes tilbake, men bare av etterforskningsmessige hensyn.

Om vi velger å publisere navnene eller ikke, er ene og alene redaktørens ansvar. Det er uheldig hvis vi pålegger mennesker i sorg å delta i disse vurderingene eller ta medansvar for medienes beslutning. Det skal de slippe. Formuleringer om samråd gir også et feilaktig bilde av hvem som har ansvar for vurderingen.

Like fullt kan publisering av navnet på døde være en belastning for de nærmeste. I mange slike saker kan det være klokt å kontakte pårørende i forkant, slik at de er forberedt.

Les mer i NRs veileder om omtale av døde.

Tilbake til hovedsiden til veilederen