Når dårlige råd er dyre

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 4. august 2016.

Jeg innrømmer at empirien ikke er vitenskapelig, men det kan synes som om kommunikasjonsrådgivere og informasjonskonsulenter er i ferd med å få en stadig større og tidvis forunderlig stor plass i både offentlig og privat sektor i Norge. Svært mange henvendelser Norsk Redaktørforening får fra journalister og redaktører, bygger opp under det samme bildet: Kommunikasjonsstabene vokser, den strømlinjede informasjonen blir mer og mer omfattende og mer og mer strømlinjeformet. Det å få relevante kommentarer og svar på konkrete spørsmål fra folk som sitter sentralt og har kunnskap blir imidlertid vanskeligere og vanskeligere.

Noen ferske, konkrete symptomer:

• Lørdag 16. juli har Dagens Næringsliv portrettintervju med den avtroppende generalsekretæren i Røde Kors, Åsne Havnelid. Hun stilte til intervjuet i følge med en kommunikasjonsrådgiver, for å ha et «sannhetsvitne», ifølge intervjuet. Sannhetsvitnet kom i tillegg til et krav om sitatsjekk. Helgardering med andre ord. Rådgiverens rolle utover dette besto forøvrig av tilsynelatende lite eller ingenting, bortsett fra å bekrefte Havnelids svar på utpreget kontroversielle utsagn fra intervjuobjektet (ja, det var ironisk ment), som for eksempel at hun er «veldig rolig og stabil i humøret».

Det er ikke vanskelig å se det smått komiske i dette. Men spørsmålet er om Røde Kors, en humanitær organisasjon som skal bruke midlene sine til å hjelpe mennesker som trenger det, bør bruke ressurser på å sikre seg at ikke generalsekretæren (sågar avtroppende generalsekretær) ikke sier noe dumt i et portrettintervju. Det var ikke akkurat statshemmeligheter, strategiske valg eller kompliserte økonomiske forhold som sto på dagsorden. Røde Kors har en velfortjent høy status i det norske samfunnet. Men tjener det foreningens pantelotteri at man bruker administrative ressurser på å sikre at toppledelsens omdømme ikke får en ripe i lakken?

• Dagsavisen kunne fredag 29. juli fortelle at Oslo Vognselskap, et selskap eid 100 prosent av Oslo kommune, hadde brukt 30.000 kroner på å få kommunikasjonsselskapet Zynk til å forfatte et utkast til forord til selskapets årsberetning for 2015. Forordet skulle signeres av samferdselsbyråd Lan Marie Nguyen Berg fra Miljøpartiet. Teksten kan leses på Oslo Vognselskaps hjemmesider www.vognselskapet.no. En kortfattet, nokså middelmådig tekst, er priset som om det var materiale verdig Nobelprisen i litteratur. Rett skal være rett: Både selskapets administrerende direktør, Erik Lund og byråden har i ettertid tatt selvkritikk. «Jeg synes det var litt dyrt», sier Berg til Dagsavisen. Det er ingen overdrivelse.

• Fra det private næringsliv: Lokalavisen Gjesdalbuen, som kommer ut på Ålgård i Rogaland, ville lage en helt ordinær nyhetssak på det avanserte internkommunikasjonssystemet hos Nike-butikken på kjøpesenteret Norwegian Outlet. En av avdelingssjefene i butikken uttalte seg til avisen, men da man ville ha en kort kommentar fra en representant for Nike-konsernet, ble lokalavisen etter litt om og men sendt videre til «pressesjefen for Nord-Europa». Han holder til i Nederland og meldte seg først etter fem dager …

• Den meget erfarne Aftenposten-journalisten Håkon Letvik forteller i en hjertesukkende epost til informasjonsavdelingen ved Politihøgskolen (som undertegnede har fått kopi av):

«For 30 år siden kunne jeg uten problemer få kommentarer fra politimester, sjefinspektør og polititillitsmann. (…) I dag, 30 år etterpå, med pressesjefer, kommunikasjonssjefer og informasjonsfolk på alle nivåer i politiet, direktorater og departementer, er det altså vanskelig/umulig å få noen kommentar fra de personer som burde være kompetente til å si noe fornuftig om bevæpning, håndtering av våpen – temaer som kunne bidra til å gi publikum saklig informasjon og trygghet.»

Så understreker Letvik at mange innen politiet er meget behjelpelige med å gi god informasjon og svarer raskt.

Private selskaper står selvsagt fritt til å gjøre som de vil, men både frivillige organisasjoner og ikke minst det offentlige – som begge er finansiert av fellesskap og frivillighet – bør tenke seg godt om før de kaster penger etter enda flere kommunikasjonsrådgivere og informasjonskonsulenter.

Mye tyder på at altfor mange av dem selger gråstein til gullpris og produserer språklige klisjeer og ordinære tekster til timepriser som ikke står i stil med hva som leveres. Alt dette mens det blir stadig vanskeligere å få maktpersoner i tale for å svare på konkrete spørsmål.

Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening